Vitenskapen har ikke gitt gode nok svar på spørsmålet om pandemiens opphav

Koronapandemiens opphav er blitt et polariserende spørsmål. Jörn Klein og Rein Aasland skriver i Aftenposten 29. august at de vitenskapelige bevisene peker mot at pandemien oppsto ved zoonose, altså smitte fra dyr.

Dette er en rimelig og forventet konklusjon basert på den publiserte vitenskapen. Gyldigheten i konklusjonen forutsetter imidlertid at forskningen er i tråd med grunnleggende vitenskapelig metode med åpenhet om det man ikke vet, og aktiv søken etter fakta som kan motbevise egen hypotese. Det er ikke tilfelle i denne saken.

Den tidlige og innflytelsesrike forskningen på pandemiens opphav er preget av at forskerne hadde til hensikt å vise hvorfor viruset må ha smittet ved zoonose og ikke fra et laboratorium, heller enn objektivt å vurdere alle muligheter.

Her er politikk blitt sammenblandet med det som skulle ha vært åpen og fri forskning.

I februar/mars 2020 ble det i noen av verdens viktigste vitenskapelige tidsskrifter konkludert med at «ingen typer laboratoriebaserte scenarioer er plausible» (Nature Medicine), at «det går rykter og konspirasjonsteorier om at viruset kan ha kommet fra et laboratorium» (Emerging Microbes and Infections) og «vi står sammen for å sterkt fordømme konspirasjonsteorier som antyder at covid-19 ikke har et naturlig opphav» (The Lancet).

Her etableres altså en vitenskapelig konsensus om at et laboratorieopphav ikke er plausibelt, og at hypotesen er en konspirasjonsteori.

Vi kunne ha beskrevet en rekke av våre faglige innvendinger mot disse artiklene, for eksempel at det «genetiske designet» på virusets furin-sete ikke utelukker at det kan ha vært gjenstand for genmodifisering. Men vi vier heller vår plass til andre forhold med større betydning for våre syn.

Den private kommunikasjonen mellom forfatterne av den førstnevnte artikkelen i Nature Medicine, innhentet gjennom juridiske prosesser i USA, viser nemlig at forskerne ikke sto bak sine egne konklusjoner.

De skriver for eksempel at «virusets genetikk ikke er konsistent med det man forventer fra naturlig evolusjon», «det er så utrolig sannsynlig at viruset kan ha sluppet ut fra en lab», og «jeg hater når politikk blandes inn i vitenskapen, men det er umulig ikke å gjøre det gitt omstendighetene».

Selv etter at første versjon av artikkelen er publisert, skriver de privat at «jeg svinger bokstavelig talt fra dag til dag mellom labuhell og naturlig opphav» og «vi kan dessverre ikke utelukke smitteuhell fra laboratoriet».

En måned etter publisering skriver de: «Furin-setet kan ha vært satt inn ved hjelp av genteknologi, og det er heller ikke spesielt vanskelig.» Det kan vi underskrive på, basert på våre egne laberfaringer.

Den private kommunikasjonen viser tydelig at forfatterne var under press fra folk med interessekonflikter i saken.

Et lignende bakteppe har den andre artikkelen i Emerging Microbes and Infections. Mens de gjør siste korrektur på teksten, skriver forfatterne privat at de «ikke kan forestille seg hvordan furin-setet har tilkommet naturlig, og at det er skremmende å tenke at det kan være genmodifisert».

Enda mer problematisk er det at tidsskriftredaktøren lar forskere med store interessekonflikter påvirke teksten uten å bli navngitt. Ett eksempel er Zhengli Shi fra Wuhan Institute of Virology, som er ansvarlig for laboratoriet der en eventuell lablekkasje har kommet fra (side 262).

På toppen av det hele droppet redaktøren fagfellevurdering (side 188) og aksepterte artikkelen samme dag som den ble sendt inn, i strid med vitenskapelige standarder.

Forskeren Peter Daszak tok initiativ til og førte den tredje artikkelen i The Lancet i pennen. Han har betydelige interessekonflikter i saken. Han og hans organisasjon EcoHealth Alliance har samarbeidet med instituttet i Wuhan om forskning på genmodifiserte koronavirus i mange år.

Daszak er nå utestengt fra offentlig finansiering av amerikanske helsemyndigheter etter å ha villedet myndighetene om denne forskningen.

Under ed har flere av artikkelforfatterne presisert at de ikke mente å utelukke laboratorieuhell som sådan, kun åpenbare konspirasjonsteorier som at viruset kan ha vært et biologisk våpen, eller at det har fått satt inn DNA fra slanger eller hivvirus.

Men det er altså ikke det artiklene sier, og de begravet i praksis hele lablekkasje-diskusjonen i over ett år.

De to artiklene i Science som senere identifiserte våtmarkedet i Wuhan som episenteret for smitten, er skrevet av flere av de samme forfatterne som nevnt over. Også her legger forfatterne opp til konklusjonen uten reelt å vurdere andre plausible forklaringer og usikkerhet i metoden, som at datagrunnlaget var skjevt fordi det var et krav om kobling til markedet eller et sykehus i nærheten for å bli registrert som smittet i den aktuelle perioden.

Vi er kritiske til at disse to artiklene ble solgt inn til mediene som «definitive bevis» for at våtmarkedet var opphavet for pandemien før de var fagfellevurdert og slik overdreven ordlyd ble fjernet.

Verdens helseorganisasjon påpeker i en fersk uttalelse at «vi fortsatt ikke vet hvordan pandemien startet, og arbeidet for å forstå dets opphav er uferdig».

Mange andre faktorer bidrar til at vi vurderer en lablekkasje som plausibel og mer sannsynlig enn det de vitenskapelige publikasjonene gir inntrykk av.

Sentrale amerikanske etterretningsorganer, inkludert FBI, mener at en lablekkasje er mer sannsynlig enn naturlig opphav. Det er kort sagt ikke mulig å konkludere uten videre undersøkelser.

Kanskje får vi aldri et sikkert svar. Men skal forskningen bidra til å finne dem, må den følge vanlige standarder for objektivitet og åpenhet. Det vil også gi oss som forskersamfunn livsviktig tillit når faktiske konspirasjonsteorier skal adresseres.

Og enda viktigere: I fremtiden vil det komme nye virus som kan bli pandemier. Når det skjer, må vi ha gode vilkår for informasjonsdeling og fri forskning i et globalt samarbeid om smittebegrensning, rask vaksineutvikling og -fordeling samt andre tiltak for å beskytte befolkningen. Uavhengig av om smitten kommer fra naturen eller et laboratorium.