Hovedmomenter
Historisk har elbilsubsidiene vært en suksess. Ingen land har hatt en raskere overgang til elbiler enn Norge. I fjor var 82 av 100 nybilkjøp helelektriske. I 2010 var tallet én av 100. Den dramatiske endringen skyldes i stor grad at subsidiene gjør det svært lønnsomt å kjøpe elbil fremfor fossilbil.
I dag er situasjonen en annen. De fleste vil fortsatt velge elbil selv uten skattefordeler. Tidligere kompenserte subsidiene for at elbilene var dårligere enn fossilbilene. Dagens elbiler er imidlertid trygge, gode og har betydelig rekkevidde. I tillegg har Norge et godt utbygd nettverk av ladestasjoner. Det er også billigere å lade elbiler enn å kjøpe bensin.
Subsidier fører også til økt bilbruk, siden elbiler blir billigere relativt til alternativer som gange, sykkel og kollektivtrafikk. I stedet for å oppmuntre folk til å bosette seg nær kollektivknutepunkter, gjør elbilpolitikken det mer attraktivt å pendle med bil. Dette er uheldig for både nærmiljøet, klima og byutviklingen.
En tredje faktor er at subsidiene koster for mye. Siden «alle» nå kjøper elbil har de samlede subsidiene mer enn doblet seg på tre år. Når tiltaket koster flere titall milliarder, er det mye annet vi ikke kan ta oss råd til å betale for. Regjeringen bør derfor kutte elbilsubsidiene.
Det er imidlertid gode grunner til å og bruke midlene på klimatiltak. Nyere forskning antyder at globale temperaturøkninger har langt større effekter enn tidligere antatt. En mye omtalt studie av samfunnsøkonomer fra de amerikanske universitetene Harvard og Northwestern viser at én grads økning i temperaturen vil redusere global produksjon med 12 prosent. Virkningen er omtrent like stor for både fattige og rike land.
DN frykter utstrakt tilkarringsvirksomhet hvis titalls klimamilliarder plutselig skal finne nye hjem (i lederartikkelen 3. august). Det er forståelig. Det vil utvilsomt tiltrekke seg de sedvanlige gribbene som hevder at penger til dem er best for alle. Det finnes imidlertid nok gode tiltak man kan bruke penger på.
Én mulighet er å kutte norske utslipp. Norge har meldt inn til FN under Parisavtalen at vi skal redusere klimagassutslippene med minst 55 prosent innen 2030 sammenlignet med 1990-nivået. I arbeidet med dette har imidlertid regjeringen påført seg et betydelig handikap. De ønsker nemlig at hele utslippskuttet skal tas i Norge, uten hjelp av kvotekjøp i EU.
Å ta alle klimautslippene i Norge er dømt til å mislykkes. Det har også Miljødirektoratet slått fast. Og selv om vi skulle lykkes, er det svært ineffektiv klimapolitikk.
Paradokset i norsk klimapolitikk er at politikerne er villige til å bruke stadig større beløp på utslippsreduksjon, men de gjør det stadig mindre effektivt. Et nasjonalt utslippsmål for Norge forhindrer oss fra å utnytte billigere tiltak i utlandet, som resulterer i mindre utslippsreduksjon for hver krone brukt.
Et bedre alternativ er å kjøpe kvoter og utslippskreditter fra andre EU/EØS-land. Enda bedre er bidrag til å redusere avskoging i Brasil, Indonesia og Kongo, som for små beløp kan tilsvare hele Norges utslipp. Vi kunne også utstedt statsgarantier for økt bygging av fornybar energi i utviklingsland, omtrent uten kostnad for oss selv. Eller vi kunne investert titalls milliarder i det lønnsomme Klimainvesteringsfondet til Norfund.
I fjor investerte Norfund 1,6 milliarder kroner i utviklingsland gjennom sitt klimainvesteringsfond – under fire prosent av hva vi brukte på elbilsubsidier. Investeringene er anslått å kutte 8,5 millioner tonn CO2-utslipp årlig. Det tilsvarer en sjettedel av Norges totale utslipp og er nesten dobbelt så mye som Norge har kuttet i klimagassutslipp siden 1990.
Internasjonale klimatiltak har en gigantisk effekt sammenlignet med klimatiltak i Norge, likevel bruker vi småpenger på disse. Faktisk er elbilsubsidiene alene tre ganger større enn Norges samlede påståtte klimafinansiering internasjonalt.
Når verden endrer seg, bør også politikken justeres. Elbilsubsidiene bør nå kuttes, og heller gå til effektive klimatiltak i utlandet.
