Jeg setter min lit til Jens

Det siste året har enkelte politikere foreslått å kutte i Norges internasjonale bidrag for å flytte flere investeringer hjem. For eksempel å kutte i bistanden, for heller å investere i forsvar.

Dette er imidlertid en kortsiktig og potensielt kostbar strategi.

Et sterkt forsvar alene er ikke nok. Med Jens Stoltenberg har Norge fått en finansminister som forstår sikkerhetspolitikk bedre enn de fleste.

Han vet at forsvar handler om mer enn bare kuler og krutt – det handler også om stabilitet i verden, og forebygging av kriser.

Når vi styrker demokratiske styresett, helsevesen og økonomisk utvikling i sårbare stater, reduserer vi samtidig sannsynligheten for konflikter, flyktningkriser og pandemier.

Det er også i Norges interesse.

Den tidligere amerikanske forsvarsministeren James Mattis sa til Senatet i 2013: «Hvis dere ikke fullfinansierer Utenriksdepartementet, må jeg kjøpe mer ammunisjon».

Med andre ord: Jo mer vi investerer i konfliktforebygging og stabilitet, jo mindre trenger vi å bruke på kuler og krutt. Dette forstår ikke Donald Trump, og det kan komme til å koste USA dyrt.

Krigen i Ukraina har vist oss at et sterkt forsvar er nødvendig for å beskytte demokratier, men også at våpen og soldater ikke er nok. Ukrainas motstandsevne har også vært avhengig av god infrastruktur, et godt helsevesen og offentlig administrasjon. For ikke å snakke om internasjonalt samarbeid og respons.

Klimaendringer vil også bidra til mer konflikt og krig, som igjen gjør klimatiltak vanskeligere å få til. Denne sammenhengen har Stoltenberg uttalt bekymring for flere ganger i NATO.

Vi ser samme faretegn i Afrika. Når vestlige land nå kutter i internasjonale bidrag, skapes et vakuum som fylles av andre aktører. Etter at Frankrike trakk seg ut av Mali, har Russland og den paramilitære gruppen Wagner tatt deres plass.

Kina, på sin side, tilbyr lån og bistand uten krav til demokratiske reformer. Dette svekker sikkerheten globalt.

De siste fem årene har for alvor lært oss at virus og pandemier ikke kjenner landegrenser. Norsk deltakelse i EUs helseunion er kritisk for vår beredskap og tilgang på vaksiner om det skulle komme en ny pandemi. Med Senterpartiet ute av regjeringen, faller dette forhåpentligvis på plass.

Et mindre diskutert behov er imidlertid å investere i bedre helsesystemer i land i sør. Tidligere varsling av nye virus er åpenbart i vår interesse, enten de dukker opp her hjemme eller i fattige land.

I flere tiår har Norge vist lederskap innen global helse. Gjennom initiativer som vaksinealliansen Gavi, Verdens helseorganisasjon (WHO) og CEPI, har vi bidratt til å redde millioner av liv, og samtidig styrke helsesystemer globalt.

Dette reduserer ikke bare utbredelsen av alvorlige sykdommer – det skaper også mer stabile samfunn og redusert migrasjon. Vår nye finansminister kjenner dette arbeidet godt.

Norge har en lang tradisjon for å kombinere verdibasert utenrikspolitikk med strategiske interesser. I flere tiår har Norge vist lederskap innen fattigdomsreduserende bistand, global helse og fredsmegling.

Dessverre har norske investeringer på området falt betydelig det siste tiåret, som andel av norsk økonomi. Og i USA har Trump besluttet at de skal ut av WHO, og kuttet helseinvesteringene deres globalt.

Begge steder ønsker høyrepopulister å flytte fokus «hjemover», og å bruke mer av statsbudsjettet nasjonalt.

Dagens regjering argumenterer heldigvis for det motsatte. I et innlegg i Aftenposten nylig, skrev Andreas Motzfeldt Kravik, statssekretær i Utenriksdepartementet, at en vridning hjemover vil «ha motsatt effekt: Den vil gi mindre sikkerhet og innflytelse».

Jeg håper Jens Stoltenberg vil stå for samme linje. Han bør forstå at utviklingsbistand, global helse og tiltak mot klimaendringene ikke bare er veldedighet – det er også vår første forsvarslinje mot nye kriser globalt.

‍