Ville du hatt din personlige AI-Jonas?

Har du fått med deg «AI-Jonas», en parodi på statsminister Jonas Gahr Støre i podkasten til humorduoen Tore Sagen og Harald Eia? Takket være kunstig intelligens (KI) er stemmen påfallende lik og han snakker troverdig om viktigheten av bærekraft på kort, lang og mellomlang sikt. Men AI-Jonas er også morsom, varm og uforutsigbar; kvaliteter som ikke alltid framkommer i Støres egen kommunikasjon.

Hva hvis AI-Jonas ikke var et humoristisk innslag, men Arbeiderpartiets nyvinning for å gjøre Støre mer populær? Det ville ikke være første gang en politiker ville tatt i bruk KI for å øke sin popularitet.

Pakistans tidligere statsminister, Imran Khan, sitter i fengsel, men taler likevel til folket ved hjelp av KI. Allerede i 2020 brukte en indisk delstatskandidat KI for å framstå som flytende i en spesifikk hindi-dialekt. Den nye presidenten i Indonesia brukte KI til å skape tegneserieaktige avatarer av ham for å gjøre ham mildere og lettere å like.

Dette er bare starten. Hva om politikere får tilgang til personlig data som Google og Facebook har samlet om oss? Da kan AI-Jonas tilpasse sitt budskap til hver enkelt av oss. Hver av oss kunne fått vår egen skreddersydde statsminister i øret. Kan det bli mer «1984» enn det?

I dag er det vanskelig å se for seg at noe slik vil slå an. AI-Jonas ville trolig tapt i konkurransen om oppmerksomheten med andre AI-influencere. I tillegg er det grenser for hvor mye persontilpasset innhold vi vil akseptere. Et helt spesialtilpasset budskap kan være lite effektivt. Vi ønsker å oppleve de samme tingene som de rundt oss. Jeg vil diskutere hva Støre sier til oss, ikke bare hva han sier til meg.

Selv om det kunne fungert, er det bedre om KI brukes til å åpne en demokratisk kanal, hvor folket kan tale direkte til politikerne som representerer dem.

Det snakkes mye om hvordan KI kan true demokratiet, men demokratiet slik vi kjenner det er fullt av begrensninger.

Vi har makt til å påvirke politikken i Norge ved å avgi en stemme annethvert år. Partiene vi stemmer på får imidlertid ingen informasjon om hvorfor vi stemte på dem eller hva vi ønsker de skal gjøre. KI kan brukes til å opprette en mer informasjonsrik kanal.

Det er selvfølgelig allerede mulig for velgere å kommunisere direkte med sine folkevalgte. Politikernes e-postadresser er tilgjengelige på nett, en kan sende innspill til partiprogramprosesser og avtale møter med stortingsrepresentanter. Men slik kontakt er forbeholdt en liten minoritet.

Det skyldes ikke bare at for få interesserer seg for politikk. Politikerne har ikke noen mulighet til å systematisere all den informasjonen de hadde fått om borgerne viste større interesse. KI er løsningen.

Teknologien kan brukes til å hente inn store mengder kvalitativ informasjon og til å sammenstille den kvalitativt og kvantitativt, slik ChatGPT kan lage oppsummeringer av større tekstmengder.

Hvordan kunne dette sett ut? Myndighetene kunne tilbudt hver borger en AI-Sokrates: din personlige politiske sparringpartner. Alltid nysgjerrig, alltid lyttende.

AI-Sokrates ville fungert som en sofistikert valgomat, som gir brukerne en bedre forståelse av sine politiske preferanser. Det ville også skapt en stor mengde informasjon om det velgerne mener.

KI kunne også vært brukt til å analysere og sammenstille informasjonen fra millioner av velgere, så politikerne fører en politikk som er mer i tråd med folks ønsker.

For å unngå at folk misbruker AI-Sokrates ved å lage mange kontoer og dermed gi inntrykk av at ens politiske ønsker deles av flere, burde en kreve innlogging med BankID.

Trygge, digitale sertifiseringssystemer som BankID kan løse en rekke av problemene med KI. Mange er bekymret for at KI skal brukes til å spre misvisende informasjon gjennom aviser og på sosiale medier. Men hvis alle måtte bevise hvem de er, for å skrive i avisen og poste på sosiale medier, ville dette problemet vært løst.

Det løser ikke problemet med at komikere kan bruke KI til å generere falske intervjuer i eget navn. Men det er ikke et nyere problem enn at en i alle tider har kunnet fortelle usannheter til journalister. Vi vil fortsatt måtte sette vår lit til at de fleste som uttaler seg i eget navn vil tenke på sitt gode navn og rykte.

For at AI-Sokrates skal fungere optimalt, må informasjonen deles med allmennheten. Vi kan ikke stole på at politikerne vil handle i tråd med folkets ønsker om informasjonen ikke er tilgjengelig for medier og interesseorganisasjoner. Dette kunne imidlertid vært løst om AI-Sokrates var styrt av en uavhengig etat med forpliktelse til å gjøre informasjonen tilgjengelig for offentligheten og myndigheter på en måte som er forenlig med folks privatliv.

I kompliserte spørsmål som krever mye forhåndskunnskap, kan det være problematisk å følge folks ønsker direkte. Men særlig på to områder kan AI-Sokrates tilføre sårt tiltrengt kunnskap. I verdispørsmål kan AI-Sokrates hjelpe politikerne forstå hva som er viktig for befolkningen. I lokalpolitikken kjenner folk politikken på kroppen, og politikerne vil kunne nyte godt av hver enkelt persons kunnskap.

KI gir også rom for å inkludere borgere på en annen måte. Sosiale medier var tenkt å samle folk i en større, offentlig samtale, men lever ikke opp til idealet. Myndighetene bør imidlertid tre inn der de private tilbyderne feiler. Norge bør se til Taiwan og andre land som tilbyr plattformer for en mer konstruktiv samtale. KI kan styrke den demokratiske funksjonen til sosiale medier, for eksempel ved å vise hvor det er enighet og uenighet om politiske spørsmål og hvor det er rom for kompromisser.

Sosiale medier og KI-teknologi kan styrke, snarere enn å svekke demokratiet. Dersom vi tar det i bruk på riktig måte.

‍