Brev til utviklingsministeren fra Stoltenberg-utvalget

Kjære utviklingsminister Åsmund Grøver Aukrust, 

Vi takker for gode diskusjoner i møtet med utvalgsleder Camilla Stoltenberg og utvalgsmedlem Anne-Marie Helland den 25. februar. Som lovet følger vi opp med et brev med våre oppdaterte refleksjoner om “Norge kan, Norge bør: Ta lederskap for å halvere tidlig død innen 2050”, gitt de siste månedenes dramatiske endringer i internasjonalt arbeid for global helse. 

Vi står fremdeles bak alle anbefalingene i rapporten vår “Norge kan, Norge bør”. Om noe, så er de mer relevante nå enn de var da rapporten ble lansert i november 2024. Den endrede situasjonen gjør likevel at vi ønsker å trekke fram noen spesifikke anbefalinger og perspektiver som er særlig viktige i tiden fremover. 

At Norge fornyer sitt lederskap innen global helse er nå viktigere både for verden og Norge enn det var. Vi setter pris på at utviklingsministeren i flere tilfeller har trukket frem argumenter for dette, blant annet i sitt svar på skriftlig spørsmål fra representanten Ulstein (26.03.2025) om Norges reaksjon på amerikanske bistandskutt. Utviklingsministeren har i andre sammenhenger også trukket frem viktigheten av fortsatt norsk verdilederskap på SRHR, i tråd med anbefaling 1.4 i vår rapport. Norge er trolig ett av få land som vil kunne opprettholde og styrke bistanden, og har derfor et særlig ansvar for å ta lederskap innen global helse - og vil ha legitimitet for dette.

Det gleder oss å se at utviklingsministeren opprettholder målet om minst én prosent til bistand til tross for en internasjonal trend med kutt i bistand. Samtidig strekkes norske bistandsmidler stadig tynnere, og blir spesielt presset av økt støtte til Ukraina og økte flyktningkostnader i Norge. Én prosent til bistand er dermed ingen garanti for at investeringene i global helse opprettholdes. Det er dessuten viktig at nye investeringer i global helsesikkerhet, direkte i Norges egeninteresse, ikke går på bekostning av investeringer i redusert helseulikhet globalt. Dette må skje ved å øke bistandsbudsjettet til mer enn én prosent av BNI. Noe av økningen for å støtte håndteringen av felles globale utfordringer bør også komme utenom bistandsbudsjettet.

Helsesikkerhet er også beredskap

Å investere i helsesystemer i utviklingsland er ikke bare et spørsmål om solidaritet og bistand, men om å investere i vår egen sikkerhet. Det handler om global sikkerhet og stabilitet. Vi takker derfor utviklingsministeren for å løfte dette i hans kronikk i Dagsavisen. Vi skrev en kronikk med lignende budskap, i NRK Ytring: Etter USAs fall bør Norge ta over ledertrøyen på global helsesikkerhet og beredskap som vi håper du har lest.

Ifølge en Lancet-kommisjon i høst er det hele 50 prosent sannsynlighet for en ny pandemi med høyere dødelighet enn covid-19 før 2050, og dette ble anslått før det ble gjort store kutt i global helse fra USA og andre. Sannsynligheten er enda høyere nå. Direktøren i Africa CDC omtalte konsekvensene av kutt i amerikansk helsebistand slik i et intervju i Panorama:

“Dette betyr mindre penger, mindre medisiner og færre helsearbeidere samtidig som antall sykdomsutbrudd i regionen øker. Konsekvensen kan bli en ny global pandemi.”

Norsk beredskap er ikke nok

Å investere i forebygging og helseberedskap globalt er langt billigere enn å håndtere en global pandemi etter at den har spredd seg. Vi oppfordrer derfor utviklingsministeren til å snakke med sine kolleger i regjeringen om hvordan Norge kan investere mer i global helsesikkerhet over ulike budsjetter, og utenfor bistandsbudsjettet. Et eksempel til inspirasjon er at økte forsvarsbudsjetter også kan benyttes til forskning og utvikling på helsesikkerhet, biologiske trusler og håndtering av disse gjennom utvikling av medisinske mottiltak. Hvert år bruker USA omtrent 100 milliarder dollar på forskning og utvikling under Department of Defense (DoD). Forskning på biosikkerhet og helsesikkerhet bør også kunne være en militær investering. Som nevnt: om Norge skal bidra betydelig til norsk, europeisk og global helsesikkerhet, kan ikke investeringene begrenses av bistandstaket på én prosent av BNI.

Verden trenger nå en statsleder som går foran og tar ansvar for global helse. Dette passer også med Norges komparative fortrinn; Støre er trolig den statsministeren i Europa med mest relevant erfaring innenfor global helse, både i og utenfor politikken. Norge som land har også sterk kompetanse og historikk. Er det én rolle Norge bør ta innen internasjonal beredskap, så er det derfor innen helsesikkerhet. Kontroll med pandemier og epidemier er i alles interesse. 

I en tid med usedvanlig pressede budsjetter i mange land er det en fare for at økte investeringer i global helsesikkerhet skjer på bekostning av investeringer i global helseulikhet. Det er uheldig, og det betyr at man sender regningen til verdens fattigste. Om det er et land som har ressursene, kunnskapen og historikken til å bevare satsingen på helseulikhet òg generell helsesystemstyrking, så er det Norge. 

Prioriteringer i en ny situasjon

Utviklingsministeren uttrykte i møte med oss at han ønsket våre innspill til hvordan man kan lykkes med helsesystemstyrking. Vi viser her til anbefaling 3.2 (s. 29) i “Norge kan, Norge bør”.

Et av helsesystemtiltakene som har blitt ekstra relevant siden i høst er tilgjengelig og robust helsedata. En av konsekvensene av kuttene i USA er at offentlige data, f.eks. Demographic and Health Surveys, forsvinner – også data som handler om sykdomsutbrudd og overvåkning. Mangel på helsedata betyr flere steg i feil retning for global helsesikkerhet, forskning på global helse og helsesystemene i utviklingsland. Også her kan Norge gjøre en forskjell.

Kriser skaper også muligheter for endring. En mulighet vi nå ser er at verden raskere kan lykkes med å forenkle og reformere den globale helsearkitekturen i tråd med Lusaka-agendaen (se omtale i rapporten, side 15). Norge kan videreføre lederskapet vi viste gjennom Lusaka-agendaen og ta initiativ til koordinering blant de globale helseinitiativene om hvordan respondere på krisen på en måte som samtidig bringer oss nærmere Lusaka-agendaen. Dette er knyttet til utvalgets anbefaling 1.2 og 5.3. Når store givere til global helse som USA og Storbritannia kutter i sine bidrag, får Norge økt innflytelse og mulighet til å fremskynde reformer. For eksempel kan Norge komme til å bli største giverland til Gavi fra og med 2026, fra å være nummer tre i dag. Dette er også en mulighet for norsk lederskap, for å gjennomføre nødvendige reformer – for forandring for å forbedre, og for å få mer ut av å samle innsatser og mekanismer for å følge opp på landnivå. 

Nå er tiden inne, både for verdens og Norges skyld, for å investere i global helseulikhet og global helsesikkerhet. Investeringer i global helse angår både utviklingsministeren, helseministeren, utenriksministeren og statsministeren, og vi håper å se finansiering og ledelse fra flere enn utviklingsministeren fremover, inkludert i revidert nasjonalbudsjett. Norge kan, og Norge bør, gjøre mer. 

Vi svarer gjerne på spørsmål eller stiller for et møte for å belyse innspillene våre ytterligere.

‍

Vennlig hilsen

• Camilla Stoltenberg (utvalgsleder), konsernsjef i NORCE og professor 2 ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved UiB
• Amanda Hylland Spjeldnæs, tidligere leder av Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom og representant for norsk ungdom i Verdens helseforsamling i WHO 
• Anne-Marie Helland, direktør for Internasjonal utvikling i PwC
• Bent Høie, statsforvalter i Rogaland 
• John-Arne Røttingen, CEO i Wellcome Trust
• Karoline M. Linde, CEO i Laerdal Global Health
• Lumbwe Chola, førsteamanuensis ved UiO innenfor helseledelse og helseøkonomi
• Ole Frithjof Norheim, professor i etikk og folkehelse ved Institutt for global helse og befolkningsstudier, Harvard T.H. Chan School of Public Health
• Ottar Mæstad, forsker ved CMI og leder for Development Learning Lab (DLL)

‍