Vi er blinde for horisontens tragedier
Store samfunnstrusler med lav sannsynlighet for å inntreffe i løpet av en valgperiode, eller med konsekvenser først langt frem i tid, blir systematisk neglisjert i politikken. Må det være slik?
KI-generert illustrasjon fra Midjourney
Hovedmomenter
Jeg har alltid vært politisk engasjert, og har også jobbet fulltid i politikken. Det er et stort ansvar, for politiske beslutninger i dag kan potensielt være forskjellen på en god og dårlig fremtid. Til min store frustrasjon får de langsiktige virkningene av tiltak lite oppmerksomhet. Politikerne ser sjelden forbi neste valg.
Den politiske debatten i Norge er god på områdene den tar for seg, men de aller viktigste temaene blir ofte glemt. Spørsmål som splitter høyre- og venstresiden, som skatt, privatisering, innvandring og sentralisering, får metervis med spalteplass. Det samme gjør store dagsaktuelle hendelser. Men straks pandemien og andre kriser er over, og rapportene om at vi var for dårlig forberedt er lagt i en skuff, kan regjeringen trygt gå tilbake til sånn alt var før.
Ikke forberedt på pandemien
Koronapandemien kostet verden millioner av liv og flere tusen milliarder i kostnader, men kunne ifølge mange eksperter ha vært stoppet. Den første Koronakommisjonen skrev at: “Myndighetene visste at en pandemi var den nasjonale krisen som var mest sannsynlig, og som ville ha de mest negative konsekvensene. Likevel var de ikke forberedt da den omfattende og alvorlige covid-19-pandemien kom.” Dette er en alvorlig kritikk og burde være et sterkt argument for å investere mer i beredskap i dag.
I møte med strømkrise, stigende boliglånsrenter og lav kronekurs er det likevel få politikere som setter bekymringen for fremtidige virusmutasjoner og nye patogener høyt. Med valg annethvert år belønner institusjonene våre kortsiktighet. Da blir det enkelt å ty til tiltak med umiddelbare resultater, som eksempelvis kraftige kutt i budsjettene til FHI, slik regjeringen har gjort i 2023.
“The Tragedy of Horizon”
I september 2015 holdt direktør i Bank of England, Mark Carney, en tale som har blitt historisk. Han snakket om “horisontens tragedie”, et fenomen hvor kostnadene av noe ligger så langt frem i tid at dagens beslutningstakere ikke har insentiver til å løse det. Dermed lar man heller fremtidige generasjoner ta konsekvensene. Klimaendringer er et slikt fenomen, men langt fra det eneste. Pandemier, risiko fra nye teknologier og antibiotikaresistens er andre eksempler. For å vri på Mark Carneys ord: horisonten er full av mulige tragedier.
Rundt ti tusen generasjoner har levd sine liv på jorden, og for alle disse har naturlige pandemier vært en trussel. Hvis vi inkluderer spanskesyken i 1918 har det de siste hundre årene vært fire pandemier som har tatt livet av rundt 80 millioner mennesker totalt. Vi bør anta at nye pandemier vil forekomme igjen i vår levetid - i alle fall om vi ikke investerer stort i forebygging.
Samtidig som teknologisk utvikling innen medisin gjør oss mindre sårbare for pandemier, har teknologisk utvikling også skapt nye trusler – og av en størrelse vi aldri har opplevd før. Selv om ti tusen generasjoner har levd så langt, har bare en håndfull av disse levd i en tid med atomvåpen og biologiske våpen – våpen som potensielt kan utslette oss.
De siste tiårene har det å produsere ekstremt farlige virus i laboratorier blitt både enklere, billigere og mer tilgjengelig. Dette kan terrorister eller land i krig misbruke. Potensielt kan neste pandemi være smittsom som covid-19, men med dødelighet som ebola. Det ville vært en katastrofe, og gjør meg alvorlig bekymret. Dette gir vår generasjon et spesielt ansvar og en enda større grunn til å investere i beredskap.
Framtidsombud
De siste ti årene har jeg brukt mye av min tid på å snakke om hvordan vi nordmenn har et moralsk ansvar for å hjelpe verdens fattige. Jeg opplever at mange privatpersoner lytter og gir mer. Men tross Norges ekstraordinære petroleumsinntekter på grunn av krigen i Ukraina, har norsk statlig bistand gått ned, justert for inflasjon. Og fortsatt gir vi mest til de som er trengende i Norge, og dernest Ukraina - de som både geografisk og kulturelt er nærmere oss.
På samme vis som de usynlige ofrene for krig i Jemen og Etiopia er enkle å neglisjere, er det lett for politikere å neglisjere fremtidige generasjoner. Det bør vi endre på. Vi bør utvide vår moralske sirkel ikke bare geografisk, men også i tid.
Barn kan av naturlige årsaker ikke delta i dagens politiske prosesser, selv om mange beslutninger påvirker dem. Av denne grunn var Norge i 1981 først i verden til å opprette et Barneombud, som skal jobbe for barns interesser. Hvorfor har vi ikke også et ombud for fremtidige generasjoner? Blant stemmeløse grupper i Norge er nemlig de den aller største.
En investering i fremtiden
På vegne av både dagens og fremtidige generasjoner er jeg bekymret, for vi kan ikke tillate oss å gjøre samme feil på nytt. Klimaendringene er her allerede, og vil bli verre. Koronapandemien er kanskje over, men nye pandemier vil komme. Begge deler krever store investeringer i dag, uten kortsiktige politiske gevinster, men av enorm betydning på sikt. Vi vet at forebygging er billigere enn reparasjon, men det krever modige og langsiktige politikere.
Jeg er redd for at den neste tragedien i horisonten, en ny pandemi eller noe annet, vil bli verre enn det vi har sett til nå. Det ville glede meg om jeg tok feil. Spørsmålet er om vi er smarte nok til å lære av våre feil, og til å investere i fremtiden før det er for sent.
