Sprøyt om slankesprøyter

Joacim Lunds kommentar i Aftenposten om slankemedisinen Ozempic er sprøyt fra ende til annen. Bak skjuler det seg en alvorlig misoppfatning som dessverre deles langt inn i medisinske kretser.

Bråkjekk påstand

Ozempic og andre GLP-1-analoger er det nærmeste vi kommer en kur mot overvekt, et effektivt virkemiddel mot et hittil uløst folkehelseproblem som på verdensbasis rammer 2,5 milliarder mennesker.

Medisinene fører til vektreduksjoner på 15–20 prosent, reduksjoner vi ikke ser maken til utenfor kirurgiske inngrep. Gitt de enorme gevinstene i form av helse, glede og økonomi av slike vektreduksjoner bør en viktig prioritet være å skaffe så mange som mulig tilgang til disse medisinene.

Men ikke ifølge Lund. Vurderer du slankesprøytene må du «tenke deg nøye om». Så lenge du ikke har BMI (kroppsmasseindeks) over 30, er det «ingen medisinsk grunn til å gå ned i vekt» så lenge du ikke har «vektrelaterte helseproblemer». «Det kan fastlegene notere seg også.»

Det høres for godt ut til å være sant, og det er det også. Det er klar konsensus om at en BMI over 25 er skadelig for helsen. Lund har trolig latt seg forlede av eldre studier som ikke tok høyde for at røyking både dreper og slanker deg, og dermed gir et misvisende inntrykk av at overvekt kan beskytte mot uhelse.

Støtende og misvisende

Foruten de direkte helsevirkningene av vektreduksjon ser medisinene ut til å virke mot misbruk av alkohol, røyking og andre rusmidler, og en påfallende mengde andre tilstander, som selvmord og Alzheimers sykdom.

Og uavhengig av helsen, er det ikke fantastisk at folk som alltid har slitt med overvekt, endelig kan få kontroll over en viktig del av livet? Å avfeie dette som forfengelighet er støtende og misvisende.

Lund er til og med skeptisk til bruken hos dem med alvorlig fedme. Medisinen er nemlig bare en symptomlindrende «redningsbøye» som bare virker «så lenge du tar den». Hvilken relevans dette skulle ha, er ikke lett å forstå.

Det ville plassert slankemedisin sammen med smertestillende og allergimedisin, uten at jeg ser lignende anklager mot disse. Anklagen er også malplassert. I motsetning til smertelindring korrigerer slankemedisinene sultfølelsen som forårsaker overvekten, og går dermed til kjernen av problemet.

Årsaken til Lunds oppsiktsvekkende påstand er at han ser overspising som et symptom på den virkelige sykdommen: traumeskapte sjelesår. Men hva som er årsak, og hva som virker, er to ulike ting.

Psykologisk forskning viser at det ofte er mer hjelpsomt å lære teknikker for å håndtere problemene enn å grave i traumene som skapte dem. Vi bør ikke ha en høyere standard for slankemedisin enn for sjelebehandling.

På tide å revurdere gamle oppfatninger

Lund er dessverre ikke alene om å ha en aversjon mot at medisiner skal løse komplekse problemer. Leger motsatte seg lenge å gi kvinner smertestillende ved fødsler, og enkelte medisinfaglige miljøer er fortsatt skeptiske til slankemedisinene.

Men gitt den store dokumenterte nytten av medisinene, er det på tide å kvitte seg med medisinskrekken. Trolig vil vi også se at mange av de dypereliggende problemene blir lettere å håndtere når vekten ikke lenger overskygger alt annet.

‍