Hovedmomenter
Et nytt Civita-notat foreslår at Norge skal bruke 0,25 prosent av Oljefondet hvert år på global klimafinansiering. Dette mener DN på lederplass at kan bli «en oppskrift på bortkastede penger».
Jeg er mer redd for det motsatte: at for mye av en økt klimafinansiering skal gå til egennyttige tiltak for Norge. Vi har nemlig en tendens til å tenke først på oss selv, også når vi inntar en hjelpende rolle.
En betydelig del av Norges klimafinansiering går gjennom statseide Norfund og deres Klimainvesteringsfond. Selv om mandatet er å investere i utviklingsland med høy risiko, har Norfunds energiinvesteringer gjennom 25 år levert en gjennomsnittlig avkastning på seks prosent. Dette er bedre enn Oljefondet, altså lønnsomme klimatiltak.
En ny masteroppgave ved Barcelona School of Management har vurdert Norfunds risikohåndtering og strategi. DN trenger ikke bekymre seg. Konklusjonen er slettes ikke at Norfund er for vågale. Tvert imot.
De to forfatterne, Ine Sofie Kristiansen og Cecilie Fuglesang Ensrud, konkluderer med at Norfund er for konservative i forhold til mandatet, og antyder at ytterligere risikoaksept kunne gitt større utviklingseffekt. Begrunnelsen blir tydelig når man vet hvordan Norfund er finansiert.
Norske regjeringer har for vane å gjøre kreative budsjettriks. Klimainvesteringer er intet unntak. Når regjeringen plasserer én milliard i Norfunds klimainvesteringsfond, så regner de kun 25 prosent av beløpet som en utgift i budsjettet. Resten fører de som en kapitalplassering («under streken»). Dette er greit nok i seg selv, ettersom fondet ventes å gi markedsmessig avkastning over tid.
Men hvorfor teller regjeringen da 100 prosent av beløpet som bistand? Bør ikke pengene enten ansees som en formuesplassering, eller en utgift?
Og verre blir det. Som klimafinansiering kan regjeringen rapportere mer enn 100 prosent. En reinvestert krone vil telles flere ganger, og bidrag mobilisert fra andre telles også.
Et skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant Dag-Inge Ulstein forsøker å få klarhet i hvor mye Norge egentlig bruker på klimafinansiering. Dagens utviklingsminister har sagt flere ganger at Norge i fjor brukte 16 milliarder over statsbudsjettet, men Ulsteins begrunnelse antyder at ministeren surrer med egne tall.
Noen sammenhenger er likevel enkle: Én klimakrone ekstra rapportert som bistand, betyr én krone mindre til annen bistand, så lenge prosentmålet i bistanden består. Dermed spiser Klimainvesteringsfondet i dag av andre bistandssatsingers budsjett.
Regjeringen bør slutte å «bistandsvaske» det som i realiteten er en formuesplassering. Dette er investeringer som kommer hele menneskeheten til gode, eid av Norge, men som utelukkende betales av verdens fattigste. Det henger ikke på greip.
Norfund har en portefølje på 36 milliarder kroner, og i fjor bidro Klimainvesteringsfondets investeringer til et årlig utslippskutt tilsvarende én sjettedel av Norges årlige utslipp. Det kunne vært enda mer.
Å øke Norges klimainvesteringer kan være kinderegget som gir en bedre fremtid for oss alle, god avkastning og bedre norsk omdømme i verden. Det er ikke bortkastet. Men vi bør betale for det selv.
For ordens skyld: Jeg er et av intervjuobjektene i den nevnte masteroppgaven, men har ellers ikke bidratt til dens innhold.
