Norsk bistand er som en legevakt hvor venner behandles først

Se for deg en legevakt, hvor venteværelset er overfylt av pasienter med ulike problemer. Noen tilstander er akutte, andre bare smertefulle. I køen står både barn og voksne, venner og ukjente, fattige og rike. Det er helt nødvendig å prioritere hvem som skal få hjelp først. Enten du begynner med de som kom inn først, de som har mest vondt, eller de som er eldst, så tar du et valg. Bevisst eller ubevisst, så gjør du en prioritering. Og hvordan du prioriterer har mye å si.

I helsevesenet har vi klare prioriteringer for hvem som bør få hjelp først. I bistanden derimot er gode prioriteringer sjeldne.

I et intervju i Morgenbladet 1. mars kritiserte jeg hvordan regjeringen bruker stadig mer av norsk bistand på tiltak i Norges interesser, i stedet for bistandens opprinnelige formål: å redusere fattigdom globalt. I tillegg kritiserte jeg regjeringen for å ikke prioritere tiltakene som hjelper mest effektivt, basert på faglige råd.

Valg og bortvalg

Tirsdag denne uken publiserte Norad statistikk om norsk bistand i 2023. Tallene viser at nesten like mye bistand gikk til Ukraina  – ett enkelt land – som til hele det afrikanske kontinent: Mens afrikanske land fikk 10,2 milliarder kroner totalt, fikk Ukraina 7,9 milliarder. Ytterligere en knapp milliard gikk til tiltak i Moldova. Det nest største mottakerlandet av norsk bistand var ironisk nok Norge selv, med 4,5 mrd. kroner, for å finansiere mottak av primært Ukrainske flyktninger.

Misforstå meg rett. Ukraina bør få mye mer støtte enn de gjør i dag, slik også Steinar Holden argumenterer for i et intervju i Morgenbladet i forrige uke. Men – vi hjelper Ukraina fordi det er i vår egeninteresse å beskytte en nabo under angrep, ikke fordi behovene der er større enn i andre land. Det er vanvittig at vi tar støtten til Ukraina fra bistandsbudsjettet, og dermed lar de fattige i Afrika betale prisen for «norsk solidaritet».

Utviklingsminister Tvinnereim mener det er “uverdig” av meg å sette viktige formål opp mot hverandre. Her viser hun manglende forståelse for det som er politikernes aller viktigste jobb: nemlig å prioritere samfunnets knappe ressurser. Hvem skal prioriteres høyest, og hva er våre viktigste mål. Valg, og bortvalg.

Ministeren advarer dessuten mot å la teknokrati og ekspertvelde styre bistanden, fordi bistand tross alt er politikk. Her er jeg dypt uenig. Som illustrasjon, la oss returnere til eksemplet med legevakten. Selvsagt er det politikerne som beslutter hvilke hensyn som skal vektlegges i helsevesenet, og hvilke målsetninger legevakten har. Men når pasienter først kommer inn til en lege for behandling, er det et faglig spørsmål hvilken behandling de skal få. Dette bestemmer legen, ikke helseministeren.

Noen bistandstiltak er veldig mye mer effektive enn andre. Det kan være 10 eller 100 ganger forskjell i resultater oppnådd per krone brukt. Da jeg jobbet i Norad, ble jeg likevel sjokkert over hvor ofte politikerne lot ideologi og partipolitiske interesser gå foran faglige råd. For eksempel: Utviklingsministeren, fra Senterpartiet, mener det å støtte småbønder og matproduksjon er det mest effektive for å utrydde fattigdom. Forrige regjering, derimot, mente utdanning var mest effektivt. Begge deler er ideologisk basert, og ikke basert på kunnskap.

Selv ikke Norge har nok ressurser til alt og alle. Det er en selvfølge at norske politikere skal bestemme hva som er målene med norsk bistand, og hvilke hensyn som skal tas. Men når politikerne også detaljstyrer valg av virkemidler, og overstyrer faglige råd, må de fattigste i verden betale prisen for det. Dette er jenter i Tanzania som ikke får utdanning eller barn i Etiopia og Sudan som sulter i hjel.

Mer til tiltakene som virker best

Gitt at bistandens overordnede formål er å bidra til økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland – slik vedtatt av både Stortinget og internasjonalt av OECD, bør mer norsk bistand gå til de tiltakene vi mener virker best på dette. For eksempel til vaksiner, effektive ernæringstiltak, skolemat og pengeoverføringer til ekstremt fattige.

På noen områder er det faglig uenighet om akkurat hva som virker best. Likevel, bistand bør aldri gå til kjernefysisk nedrustning i Europa, sikkerhetspolitikk eller tiltak mot plast i havet. Eller som regjeringen har gjort nå: å innføre skolepenger for internasjonale studenter, for så å ta 100 millioner fra bistandsbudsjettet på utdanning for å subsidiere noen av dem. Prosjektene nevnt kan være flotte og viktige, men for oss her hjemme – ikke for mennesker i fattigdom og sult. Da bør de også finansieres av oss her hjemme.

Utenriksdepartementet er en del av problemet. De er i dag det eneste departementet som ikke følger statens utredningsinstruks. Denne instruksen stiller rimelige krav til all offentlig pengebruk, blant annet å alltid synliggjøre hva som er problemet en vil løse, hva en vil oppnå, og hvilke alternative løsninger som finnes. Det gir bedre bruk av samfunnets ressurser. 

Norsk bistand kan ikke gjøre alt for alle, men vi kan gjøre ekstremt mye for veldig mange. I alle fall om politikerne evner å prioritere, og lar kunnskap trumfe ideologi og kortsiktige partipolitiske interesser. Eller som Norad sier: la fakta ha makta.

‍