Hovedmomenter
Skrevet av Eirik Mofoss, grunnlegger av Senter for langsiktig politikk, og Gunhild Stordalen, grunnlegger av EAT.
Nordisk ministerråd anbefalte i fjor at vi bør spise drastisk mindre kjøtt, for helsen og for klima, og Norge har forpliktet seg til å lede an.
Denne uken kom EAT og partnere med den mest ambisiøse økonomiske analysen av verdens matsystemer så langt: «Food System Economics Commission» (FSEC). Der viser ledende økonomer og forskere hvordan de enorme skjulte kostnadene ved matsystemet vil fortsette å øke – med mindre dagens politikk og praksis endres.
På grunn av norsk matpolitikk er kjøttprodukter ofte billigere enn plantebaserte alternativer. Det er både ulogisk og uheldig.
Før du kjøper kjøtt igjen, bør du reflektere over hva dette egentlig koster – og hvem som betaler for det.
Kjøttproduksjon er svært ineffektivt, med et enormt klima- og miljøavtrykk. Hele 96 prosent av energien i produksjon av storfekjøtt går tapt. Selv for mer effektiv kyllingproduksjon kreves ni kalorier inn for å få ut én.
Når 94 prosent av subsidiene går til animalske produkter, er det ikke mye igjen til grønnsaker og belgvekster, for bønder som vil satse grønt. Kjøttproduksjonen er dessuten unntatt fra økte klimaavgifter i Stortingets klimaplan. I praksis er dette nok en subsidie. Når du velger kjøtt i butikken, må altså skattebetalerne betale ekstra.
Også dagens barn, deres barn og barnebarn betaler. Et mer planterikt kosthold er nødvendig for å unngå klimakatastrofe og økologisk kollaps. Verdens matsystemer står i dag for en tredel av de globale klimautslippene, der kjøttproduksjon står for godt over halvparten. Produksjon av storfekjøtt slipper eksempelvis ut 60 ganger mer CO₂ enn kikerter.
Fremtidige generasjoner må også leve med høyere risiko for pandemier, fordi genetisk like dyr som lever tett, med dårlig helse og velferd, gjør at nye sykdommer lettere utvikler seg.
Industriell husdyrproduksjon står også for brorparten av verdens antibiotikabruk, og WHO anser antibiotikaresistens som en av de største truslene mot global helse. Innen 2050 kan flere dø av resistente bakterier enn av kreft.
Det er likevel ikke vi mennesker som tar mesteparten av regningen. Enkelt sagt er kyllingfileten billig fordi kyllingen selv betaler dyrt, gjennom dårlige levevilkår og velferd.
Kyllinger flest lever i store, altfor tett bebodde haller og fôres enorme mengder mat for å vokse raskest mulig, og lever en monoton og til tider smertefull tilværelse, skapt for å gi forbrukerne lavest mulig pris.
Dette gjelder 70 millioner kyllinger i Norge hvert år. Det er selvsagt mulig å drive husdyrproduksjon med god dyrevelferd og helse, men da koster det mer.
Og så er det bonden, da. Norge har en dysfunksjonell reguleringsmodell, konstruert for å gi oss billigst mulig mat. Bøndene må forholde seg til makspriser, og industri- og dagligvarehandel skviser marginene som er igjen.
Nylig la bøndene frem tall som viser at rødt kjøtt er underfinansiert med i snitt 25 kr/kg og melk med 3 kr/liter. Den riktige kjøttprisen må reflektere de faktiske kostnadene, for både bonden, folkehelsen, fremtidige generasjoner og dyr. Rettferdig betaling for bonden alene vil altså økt butikkprisen betydelig.
FSEC er klar på at det ikke finnes noen «one size fits all» løsning. Men alle land må utvikle nasjonale strategier, med fokus på fem områder:
Politiske incentiver: Produksjonen av de mest skadelige og ikke-bærekraftige matvarene bør beskattes, og inntektene brukes for å støtte omstilling til bedre alternativer.
Endrede subsidier: Produsenter bør få støtte til å vri produksjonen over på sunn mat og bærekraftig praksis i stedet for subsidiene som i dag virker motsatt.
Sunnere diett: Forbruket av animalske produkter må reduseres dramatisk i mange deler av verden og forbruket av sunn plantemat må økes overalt.
Innovasjon: Ny landbruksteknologi, for eksempel fjernmåling, sensorer og apper for markedstilgang, eller endrede offentlige innkjøp, kan gjøre landbruket radikalt mer effektivt samtidig som utslippene reduseres og naturmangfold beskyttes.
Sårbare og berørte grupper: Transformasjon av matsystemet bør ikke resultere i negative effekter som økte matvarepriser og tap av arbeidsplasser. Tiltak kan være subsidier og støtte, og spesielt for de mest sårbare.
Norge forpliktet seg på klimatoppmøtet i Dubai til å ta en global lederrolle på sunne, bærekraftige og rettferdige matsystemer. Vi vet hva som skal til. Nye kostråd er bra, men ikke nok.
Nå gleder vi oss til å se handling!
