Kjære utviklingsminister: – Svaret på USAID-kutt bør være økt støtte til IDA

Kjære utviklingsminister,

Noen utfordringer i verden er så store at det kan være vanskelig å vite hvor man skal begynne. USAs kutt i bistanden er nettopp en slik situasjon. Med et pennestrøk har USA skrudd igjen kranene for mange av verdens fattige. Dette kommer til å få alvorlige konsekvenser da USAs andel av den globale bistanden er på hele 30%.

Men selv i mørke tider fins det gode nyheter: Hvis Norge skal gjøre bare én ting nå, så er det å åpne opp pengesekken til bistandens superhelt og kinderegg: Verdensbankens utviklingsfond for de fattigste, IDA. Det finnes nemlig ikke en mer lønnsom, enkel og fleksibel investering enn det.  

Hvorfor IDA? Fordi vi rett og slett får mer utvikling for pengene.

Mens mye av bistanden spres tynt utover, er IDA en av de mest effektive kanalene vi har for å nå de aller fattigste landene i verden. Om lag 75% av alle midlene går til lavinntektsland. Og for hver krone vi bidrar med, firedobles effekten gjennom samfinansiering og strategisk kloke investeringer.

For hver milliard man investerer i IDA kan dermed de fattigste landene få en milliard til helse, en milliard til utdanning, en milliard til klima og en milliard til system- og institusjonsstyrking. Det er omtrent så nær en trylleformel vi kommer i bistanden. I tillegg bruker IDA så lite på administrasjon, kun 2,3% av totalbudsjettet. Selv de mest bistandskritiske må jo nikke anerkjennende til dette.

Det er ikke bare jeg som sier at IDA er bra – dette sier utallige evalueringer og ikke minst mottakerlandene selv.

IDA er en av de største kanalene for direkte støtte til lavinntektsland, noe som betyr at landene faktisk får bruke pengene på det de selv mener er viktigst, enten det er helse, utdanning, sosiale sikkerhetsnett, konfliktforebygging eller klima.

I en tid der vi snakker varmt om lokalt ledet utvikling og eierskap, er IDA et av de fremste verktøyene for å levere på det. IDAs forankring i nasjonale utviklingsplaner er maktforskyving til det globale sør i praksis.

Heller ikke Norads direktør, Bård Vegar Solhjell, har klart å skjule sin begeistring for denne unike kanalen. I en kronikk til Alltinget i høst, slår han et slag for «verdens største spleiselag for multilateral bistand». Det er det verdt å lytte til. Han begrunner det også i effektivitet, og viser til at median-avkastningen på vurderte IDA-prosjekter er på 24 prosent.

Når USA nå trekker seg tilbake fra verden, må Norge velge å gå motsatt vei. Ikke bare fordi det er det moralsk riktige å gjøre, men fordi det er smart å investere i globalt samarbeid for stabilitet, fattigdomsreduksjon og utvikling. Bistand, global helse og klimatiltak er ikke bare veldedighet – det er også vår første forsvarslinje mot nye globale kriser.

Norge kan umulig gå inn og støtte alle som nå mister støtte fra USA, men gjennom IDA kan vi nå verdens 77 fattigste land. Det er mulig, enkelt og vil ikke kreve noe ekstra administrasjon. I høst annonserte Norge en 50% økning i sine bidrag til IDA for de neste tre årene, men dette er det på tide å oppjustere allerede nå.

Kjære utviklingsminister –  IDA er en av de sikreste måtene å få bistandskroner til å vokse på. En ekstrabevilgning til IDA er trolig det enkleste og klokeste du som utviklingsminister kan gjøre.

Norge kan og bør ta globalt lederskap i en tid som nå. Verdensbanken tar i mot ekstraordinære bidrag når som helst, så jeg utfordrer deg herved: Vil du styrke bistandens superhelt gjennom et ekstraordinært bidrag til IDA? Jeg håper inderlig at svaret ditt blir ja.

‍