Ingen er frie når samfunnet er mobilavhengig

Vi er nemlig avhengige av smarttelefonen fordi samfunnet er lagt opp til at man skal ha en. Dette er en avhengighet på samme måte som man er avhengig av veier og kollektivnett. Slik man er avhengig av ressurser som låser opp samfunnet for deg. Drømmen om å legge fra seg telefonen for å kjøpe en is eller gå en liten tur rekker ikke lenger enn til utgangsdøren du trenger en app for å låse opp. I likhet med parkeringsbilletten, restaurantmenyen, nettbanken og bussbilletten. Slik drar vi med oss jobb, trening, familieforpliktelser og venner, hvert lille steg på reisen. Det gjør at alle fra alderen åtte og opp går rundt med dyre (og gjerne knuste) telefoner.

Man kan mene at en digital detox, eller det å skaffe seg en Nokia, er en hensiktsmessig måte å selv regulere sine egne behov. Problemet er heller ikke at livet er umulig slik (selv om det er ganske upraktisk). Problemet er at alle forventer at du skal ha en smarttelefon, og dermed være tilgjengelig.

Det gjør at valget egentlig ikke er opp til deg. Det faktiske valget er lokalisert på samfunnsnivå, og bør tas der. Som enkeltperson kan man kun forsøke å demme opp for de uheldige konsekvensene som skyller over deg. Men det er urimelig at vi som enkeltpersoner skal måtte håndtere det alene, når det ikke var vårt valg å implementere smarttelefonen som standard.

Slik er vi fanget i et vanskelig dilemma. Vi er avhengig av smarttelefonen for å få tilgang til samfunnet, og i samme slengen får vi tilgang til mer enn vi ba om. Det gjør at vi ikke kan skape den nødvendige avstanden til å få fred. Vi kan ikke løse denne avhengigheten med mer selvkontroll, den må snarere løses med bedre organisering av samfunnet.

«Personlige forsøk på digital detox er dømt til å mislykkes»

Personlige forsøk på digital detox, eller å tviholde på en Nokia, er dømt til å mislykkes. Det er også uheldig om gode mobilvaner skal bli nok en ting for selvkontrollen å holde styr på. Vi bør heller droppe den dårlige samvittigheten over egen skjermtid, og tenke større. For selv om det kan virke sånn til tider, er ikke teknologisk utvikling en naturkraft. Det er en rekke valg som er tatt som er grunnen til at vi har havnet her.

Slik har vi gravd oss såpass dypt ned i et hull at vi nå sliter med å la kapitalismen grave oss ut av det. Markedet har sviktet oss! Vi må stille oss spørsmålet om vi sammen skal prøve å snu skuta.

Det finnes noen positive sider ved smarttelefonen. Det kan være praktisk med Google Maps (selv om det også kan være hyggelig å spørre en fremmed om veien), og det er fint å høre på podkaster mens man går tur. Men i 2024 burde det være mulig å løse dette på en bedre måte. Per nå virker det som om smarttelefonen står i veien for reell innovasjon, og dermed alternativer til dagens smarttelefon. Hvis man sluttet å ta det for gitt at alt skal være en app så kunne man sikkert tenke seg mange bedre løsninger på bussbilletter, fjernkontroller, værmeldinger, parkeringsautomater, bankløsninger og nøkkelkort.

Problemet ligger i de voldsomme insentivstrukturene som kommer av at alle allerede har en smarttelefon hver. For hver nye løsning som også legges i smarttelefonen sitter vi mer fast i et spor som ikke nødvendigvis er den optimale, men som har mange negative konsekvenser for vårt ve og vel, og som stjeler oppmerksomhet, tid og energi – og kanskje til og med selve lykken.

Noen ting i samfunnet må man bare akseptere å være med på, selv om man ikke liker det. De som kan må ha en jobb, vi må følge lover og regler, og ta hensyn til hverandre. Vi må likevel stille oss spørsmålet om smarttelefonen er en slik ting vi skal kreve av hverandre. Individet må ta ansvar for eget liv, men når samfunnet krever at du har en smarttelefon er det rart å overlate til enkeltpersonen å håndtere den. Derfor må vi la det bli lettere å ta valget om å ha, eller ikke ha, smarttelefon.

‍