Bistandskutt vil også ramme Norge

I fjor tjente Norge utrolige 1285 milliarder kroner på olje og gass, rundt 1000 milliarder mer enn forventet. Dette i hovedsak på grunn av Russlands krig mot Ukraina. Skyhøye energipriser gir superprofitt for oss, til en høy pris for våre allierte.

Med nye 984 milliarder i år vil Norges totale superprofitt over to år være rundt 1700 milliarder, og mer enn den samlede Marshall-hjelpen fra USA til Europa etter annen verdenskrig. Dette er av historiske proporsjoner. Nå er det vår tur til å kunne skrive historie.

Norges situasjon står i sterk kontrast til resten av verden. Det er krig i Europa og i Midtøsten, med millioner av mennesker på flukt. Krigene har ført til økte råvarepriser, som sammen med høy inflasjon rammer de fattigste hardt. Over 700 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom, og antall mennesker i akutt matusikkerhet er mer enn doblet siden før pandemien. Samtidig vokser klima- og naturkrisen i omfang. Også dagens kriser er av historiske proporsjoner, som flere næringslivsledere skrev i DN i fjor.

«De store oppgavene løser vi best sammen» var Arbeiderpartiets mantra i valgkampen for to år siden. Mer fellesskap. Mindre forskjeller. «Nå er det vanlige folks tur», sa Jonas Gahr Støre.

Vanlige folk i Norge er imidlertid ikke vanlige i verdenssammenheng. Har du gjennomsnittlig inntekt i Norge, er du blant de to prosent rikeste i verden, selv når man justerer for kjøpekraft. Medianinntekten i verden er rundt 30.000 kroner per år, og ti prosent lever for under 25 kroner per dag.

Likevel er norske bidrag til kampen mot global ulikhet marginale sammenlignet med behovene – og med hva Norge har råd til. I neste års statsbudsjett har Støre-regjeringen igjen foreslått at Norge ikke skal oppfylle énprosentmålet til bistand. I fjor ble de reddet av SV, men i årets budsjettforhandlinger mente SV at regjeringen burde ta ansvar selv.

I helgens budsjettenighet kom det derfor ikke én eneste krone ekstra til verdens fattigste, selv etter å ha flyttet på 22 milliarder kroner totalt.

Hvor ble det av ønsket om mer fellesskap og solidaritet? Hva skjedde med ambisjonen om å løse de store oppgavene sammen?

Ikke bare burde Norge tatt seg råd til å gi mer av solidariske grunner, men på lang sikt kan også mer bistand tjene Norge som nasjon.

Norges fremtidige velstand og hvordan vi håndterer globale utfordringer henger uløselig sammen. I mai kom et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg med rapporten «Investering i en felles fremtid». Den anbefaler blant annet at: «bistand ikke [bør] forstås utelukkende som gaver, men som investeringer i en felles fremtid». Verden er for lengst globalisert, og hva som skjer der ute påvirker også oss her hjemme.

Flere eksperter deler dette synet. I en uttalelse tidligere i år skrev regjeringens rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser, da ledet av Steinar Holden, at: «Noen av de utfordringer verden står overfor kan få større betydning for den fremtidige velferden til Norges befolkning enn det størrelsen på Oljefondet vil ha.»

Med snart 16.000 milliarder kroner investert i resten av verden, deriblant 1,5 prosent eierandel i alle verdens børsnoterte selskaper, har Norge økonomisk interesse i å håndtere globale utfordringer godt. Én prosent fall i verdensøkonomien ville trolig kostet Oljefondet et tresifret antall milliarder, og fondet er for stort til at det kan diversifisere seg vekk fra ulike typer risiko, for eksempel klimarisiko.

For å redusere risikoen må vi rett og slett gjøre noe med problemet.