12 tiltak som bør inn i et klimaforlik

Dette innlegget er en kortere versjon av Langsikt-notatet "Ny klimagiv for Støre-regjeringen" utgitt 27.02.25.

Det er pussig at ingen partier ennå har plukket opp makten som ligger i Støres initiativ, som kom nesten umiddelbart etter Senterpartiets exit fra regjeringen. Både høyre- og venstresiden har egeninteresse av å få på plass et bredt klimaforlik for å gjøre høstens regjeringsforhandlinger enklere.

Det føles hastig at Norges første klimaforlik på 13 år skal landes i løpet av noen knappe uker etter påske. Men den knappe tiden gjør ikke at klimaforliket trenger å bli svakt og tiltaksfattig.

Tankesmien Langsikt har nylig lansert notatet «Ny klimagiv for Støre-regjeringen» med 12 konkrete tiltak som bør inngå i vårens klimaforlik. Det er på ingen måte en uttømmende liste over tiltak, men heller mekanismer og kostnadseffektive tiltak som for sjelden løftes i klimadebatten.

1. Flere utenlandskabler – raskt

Tysklands (etter alt å dømme) nye forbundskansler Friedrich Merz har lovet å bygge 50 nye gasskraftverk «så fort som mulig». Storbritannia har på sin side måttet investere milliarder av kroner i nye gasskraftverk, selv om landet ønsker å kvitte seg med fossilt energibruk. Å selge norsk kraft til kontinentet for å unngå investeringer i fossil energiproduksjon, ville vært et stort klimabidrag. Attpåtil ville Norge tjent penger på det. Dessverre har regjeringen satt på bremsen for nye konsesjoner for mellomlandsforbindelser, men det er ikke for sent å snu.

2. Send Støre til Brussel – grønn eksport bør telle som klimakutt

For å få fart på nye mellomlandsforbindelser og kraftutbygging i Norge, bør Støre reise til Brussel i et forsøk på å forhandle fram en ny «superavtale» for Norge. Europa har et sterkt behov for mer regulerbar kraft i den energiomstillingen som pågår. Dersom Norge, slik vi anbefaler, forplikter seg til et todelt klimamål, bør Støre forhandle frem en avtale som godskriver storstilt krafteksport som utslippskutt innenfor kvotesystemet.

3. Kjøp og slett klimakvoter

Prisen for å slippe ut ett tonn CO₂ innenfor EUs kvotesystem, er lavere enn tiltakskostnaden for en god del klimatiltak i Norge. Selv om Norge bør og må redusere egne utslipp, kan også kjøp og sletting av klimakvoter være en kostnadseffektiv måte å oppfylle våre europeiske forpliktelser på. I motsetning til en rekke andre klimatiltak, slik som elektrifisering av norsk sokkel, vil det ikke være fare for at dette motsvares av økte utslipp andre steder. Ved å kjøpe og slette klimakvoter kan Norge bidra til å stramme inn EUs kvotemarked, noe som øker prisen på utslipp og gir sterkere insentiver til grønn omstilling i hele Europa.

4. CO₂-avgift for landbruket

Landbruket er i dag unntatt CO₂-avgift, til tross for at det er en av sektorene vi må kutte mest i for å nå våre nasjonale klimamål. Dette unntaket må fjernes, men på en rettferdig måte der avgiftsinntektene føres tilbake til sektoren for å støtte omstilling til mer klimavennlig matproduksjon. Produksjonsstøtten for rødt kjøtt bør fjernes, eller i det minste reduseres kraftig.

5. Klimabidrag fra petroleumsnæringen

Olje- og gassindustrien har høy betalingsevne, står for en vesentlig del av Norges utslipp, men har i praksis hatt lav karbonkostnad sammenlignet med produksjonsverdi. CO₂-avgiften på sokkelen må økes, og være uavhengig av kvoteprisen i EU. Inntektene bør gå til klimafinansiering i utviklingsland, slik at Norge tar ansvar for sine historiske utslipp.

6. Etabler et uavhengig klimaråd

Danmark og Storbritannia har hatt stor suksess med uavhengige klimaråd som gir faglige vurderinger av om politiske tiltak faktisk virker. Et slikt råd i Norge kan sikre mer forpliktende politikk og øke tilliten til klimamålene. Det er et problem at faglige autoriteter på klimafeltet i for stor grad er bundet til regjeringen på den ene siden, eller politiske interesser på den andre. Et faglig klimaråd bør fungere som en «kritisk venn» for politikerne, som gir både ris og ros der det trengs.

7. Styrk og tydeliggjør klimamålet

Norge har i dag mål om 55 prosent utslippskutt innen 2030 og 90–95 prosent innen 2050, men vi ligger langt etter. Regjeringen har sendt på høring et forslag om å kutte et sted mellom 55 til 80 prosent innen 2035, og forslaget har med rette fått kritikk for å åpne opp for et mindre ambisiøst klimamål enn det nåværende. Miljødirektoratet foreslår at 2035-målet blir på 60 prosent kutt nasjonalt innen 2035 og 80 prosent inkludert bidrag i EU. Dette kombinerer det beste av innenlandske forpliktelser og fleksibilitet i EU-systemet.

8. Øk klimakravene i CO₂-kompensasjonsordningen

Norske industribedrifter får støtte fra staten for å kompensere for CO₂-kostnader, og fra og med i fjor følger det med støtten et krav om å investere i utslippskutt eller energisparing. Men klimakravet på 40 prosent er for lavt. Få norske bedrifter har en virksomhet som er forenlig med målene i Parisavtalen, og det gjøres for lite investeringer i rensende og energieffektiviserende teknologi. Klimakravet i kompensasjonsordningen bør økes som en del av klimaforliket.

9. Ny opptrappingsplan for CO₂-avgiften

Karbonprisen må økes raskere for å sikre tilstrekkelige utslippskutt, og opptrappingsplanen må strekke seg lengre i tid. Planen er å trappe opp CO₂-avgiften til 2000 kr/tonn i 2030 (2020-kroner), men det er mindre enn det som trengs for å utløse en rekke nødvendige utslippskutt. Både skadevirkningene av CO₂ og ruten for å nå målene i Parisavtalen tilsier at prisen må være høyere enn det. Det er også viktig at det vedtas en ny opptrappingsplan som strekker seg mot 2050. Industrien virker ikke å tro på at prisen på forurensning faktisk kommer til å øke drastisk fremover, så Stortinget bør rette opp i den usikkerheten ved å forplikte seg til økning langt fram i tid.

10. Forleng klimaavtalen med EU

Norge har forpliktet seg til EUs klimaregelverk fram til 2030, men det er usikkerhet om vi vil videreføre avtalen. Et sterkt samarbeid med Europa gir forutsigbarhet for næringslivet og sikrer at vi bidrar til felles klimamål. Det er ingen grunn til å vente med å forplikte seg, og skape usikkerhet om hvilket regelverk den norske staten og industrien vår skal forholde seg til.

11. Hyppigere utslippstall

Offisielle utslippstall kommer i dag mange måneder på etterskudd, noe som kan svekke sammenhengen mellom tiltak og effekt. Myndighetene bør publisere klimastatistikk minst to ganger i året, og på sikt hvert kvartal. I forbindelse med statsbudsjettet bør det legges frem prognoser for utslipp gjennom året, og regjeringens klimastatus- og plan bør oppdateres etter budsjettforlik og andre enigheter på Stortinget.

12. Skaler opp garantiordningen for fornybar energi

Norges statlige garantiordning for fornybarprosjekter kan gi store globale utslippskutt, men den er i dag for liten og for snever og binder opp unødvendige midler fra bistandsbudsjettet. Erfaringer fra Sverige og Danmark viser at slike garantier kan mobilisere store summer privat kapital uten at staten tar betydelige tap, og samtidig mangedobler effekten av hver krone brukt.

Derfor bør ordningen få et bredere mandat (for eksempel også innen bærekraftig landbruk), økt garantitak (fra 5 til minst 20 milliarder kroner) og en regnskapsføring som ikke reduserer annen bistand. Da kan Norge sette fart på viktige klimatiltak i utviklingsland og fremvoksende økonomier – og med liten eller ingen netto belastning for norske skattebetalere.

Regjeringen har gode muligheter denne våren til å få på plass tiltak som faktisk kan sikre at Norge når sine klimamål. Men ansvaret hviler ikke bare på Støre – partiene på Stortinget må også gripe sjansen til å fremme forslag som kan samle flertall. Om vi lar dette øyeblikket passere uten handling, risikerer vi å miste viktig tid i det avgjørende tiåret for klodens klima.

‍