Våre barn, forsøkskaninene

Det foregår en kamp om teknologien i skolen. Samtidig som statsråd Kari Nessa Nordtun (Ap) foreslår å forby bruk av mobil på skolen, ruller Osloskolen ut ChatGPT til sine elever. Det er lett å la seg glede over statsrådens handlekraft og like lett å mistro Osloskolens siste knefall for amerikanske teknologigiganter.

Tross ulike syn på de to forslagene, er begge eksempler på en utbredt uvane blant norske politikere og embetsverk. De innfører kontroversielle reformer uten godt kunnskapsgrunnlag og på måter som gjør det vanskelig å lære til neste gang.

Mangelen på kunnskapsgrunnlag er mest åpenbart for ChatGPT. Teknologien som gjør det mulig å få maskinen til å skrive for deg fantes ikke for et år siden og vi vet derfor svært lite om konsekvensene av å rulle den ut i stor skala. Likevel har Osloskolen gått til innkjøp av lisenser til 92.000 elever og 17.000 ansatte.

Det er lettere å forstå forbudet mot mobilbruk. Sunn fornuft tilsier at mobilen gjør det vanskeligere å konsentrere seg om arbeidsoppgavene. Og blant annet en norsk studie tyder på at elevene gjør det betydelig bedre på skolen og mobbes mindre når mobilbruk er forbudt.

Likevel er det ikke gitt at et nasjonalt forbud er klokt. Forskning som sammenligner elever før og etter forbud kan ikke fastslå om elevene gjør det bedre fordi mobilene ble forbudt eller på grunn av andre ting som skjedde på samme tid.

Kanskje var forbudet bare en del av en større satsing på elevens læringsutbytte. Kanskje forbudet kom som et resultat av at foreldre har involvert seg mer på skolen, noe som i seg selv fører til en bedre skolehverdag.

Selv om forbudet har hatt en positiv virkning på elevenes læringsutbytte og trivsel på skolene som frivillig innførte forbudet, er det ikke sikkert et nasjonalt forbud vil fungere like bra.

De skolene som allerede har forbudt mobiler gjorde det av en grunn, og det kan være gode grunner til at de resterende rektorene ikke har gjort det.

Det er ikke utenkelig at mobilen er et gode i noen sammenhenger. Hadde jeg blitt påkrevd å jobbe i et klasserom med tjue andre, hadde jeg krevd å få ta med meg en telefon med Spotify og hodetelefoner med lydisolering.

Noen vil trolig anklage meg for å sette lista for høyt. Men poenget er ikke å kreve skyhøye kunnskapskrav før enhver reform. Vi er nødt til å handle basert på usikker informasjon. Vi vet jo ikke engang hvor godt det vi allerede gjør funker. Likevel, når kunnskapsgrunnlaget er usikkert og man må tråkke opp nye stier, er det klokt å ta ett steg av gangen og handle slik at en lærer mer mens man går.

Heldigvis har vi en oppskrift på akkurat det. Forskningens gullstandard er randomiserte eksperimenter og den samme metoden kan brukes når vi er usikre på om tiltak, som mobilforbud, virker.

Det fungerer ved at en innfører mobilforbud for et tilfeldig utvalg klasser eller skoler. Vi sammenligner deretter hvordan det går med elevene i de utvalgte klassene med de som ikke innførte forbudet. At det er tilfeldig hvem som rammes av forbudet, gjør at forskjeller i utfall kan tilskrives forbudet og ikke andre forhold.

Noen vil kanskje reagere på at en bruker elever som prøvekaniner. Men eksperimentering på barn er uunngåelig. Så lenge vi ikke vet med sikkerhet hvilke tiltak som virker og ikke virker, er alt vi gjør eksperimentering.

Når Nordtun foreslår å innføre et nasjonalt forbud, foreslår hun i realiteten et gigantisk eksperiment

Når Nordtun foreslår å innføre et nasjonalt forbud, foreslår hun i realiteten et gigantisk eksperiment. Problemet er at hun vil eksperimentere på alle barna samtidig. Da finner vi ikke ut om eksperimentet virker og om frihetsberøvelsen er verdt det.

Forskning er ikke et alternativ til politikk. Selv om en skulle innføre nye reformer på en måte som lar oss lære av forsøkene, er det et politisk spørsmål hvilke mål vi bør strebe etter. Hvordan vi vekter en eventuell læringsgevinst mot at ungdommer føler at deres frihet er innskrenket, er et verdispørsmål forskere ikke er trent eller har mandat til å avgjøre.

Eller si at et mobilforbud fungerer bra for noen og dårligere for andre, men at det i snitt fungerer bedre for majoriteten. Skal en ofre de som får det dårligere fordi majoriteten får det bedre, eller skal en lete etter mer skreddersydde løsninger som passer for ulike mennesker? Dette er verdispørsmål som ikke kan avgjøres av forskning.

Forskning på virkninger av tiltak kan heller ikke utføres uten innspill fra politikerne. For at forskningen skal kunne gi den informasjonen politikerne trenger, må forskerne studere de utfallene politikerne mener er viktige.

Å bruke randomiserte eksperimenter i politikkutformingen bør ikke ses på som et radikalt forslag. Det finnes flere eksempler på det allerede.

For eksempel kom Løken-utvalget i forrige uke med rapporten “Et jevnere utdanningsløp”. Her argumenterer de blant annet for at vi bør ha mer smågruppeundervisning. Den anbefalingen baserer seg på randomiserte eksperimenter i norsk skole, som viser at elevene som fikk smågruppeundervisning gjør det bedre enn de som ikke fikk det.

En fordel med den forskende politikkutformingen er at den tillater oss å gå der andre ikke har gått før. Kanskje er det prematurt å gi ChatGPT til elever. Men framfor å vente på andres eksperimenter kan vi lage våre egne. Hvis Osloskolen har så stor tro på at ChatGPT vil gi læringseffekter, kan det være verdt å forsøke. Men snarere enn å gi det til alle, så burde en heller prøve det ut på noen tilfeldig utvalgte.

Skolen, i likhet med andre samfunnsarenaer, burde bli et laboratorium hvor vi tester våre antakelser og ser hva som virker for deretter å kunne innføre den beste politikken for alle. Alternativet er at vi eksperimenterer i blinde.

‍