Norge trenger en teknologiminister

Skrevet av Aksel Braanen Sterri (Fagsjef i Senter for langsiktig politikk, forsker i etikk, OsloMet) og Inga Strümke (Førsteamanuensis, Norwegian Open AI Lab, NTNU).

‍

Med én milliard kroner til forskning på kunstig intelligens (KI) har regjeringen endelig vist at den tar kunstig intelligens på alvor. Vi oppfordrer regjeringen til å la dette være startskuddet for en helhetlig og offensiv satsing på nye teknologier.

Og ikke minst at de digitale visjonene fremlagt i Hurdalsplattformen følges opp med en ministerpost for teknologi, digitalisering og KI.

Her er fem gode grunner.

‍

1. Bedre tjenester

KI har allerede demonstrert et revolusjonerende potensial i flere sektorer. Innen medisin brukes KI med imponerende nøyaktighet til å diagnostisere kreftsvulster. KI-drevne analyser ble brukt under utviklingen av Pfizer og Modernas mRNA-baserte covid-19-vaksiner. Innen utdanning utvikles KI-systemer som kan sikre læring tilpasset den enkelte student.

I finansverdenen brukes KI til å gjøre mer profitable investeringer. Tjenester som ChatGPT og Dall-E er i ferd med å endre tekst- og bildeproduksjon i mange bransjer.

Til tross for disse fremskrittene har ikke offentlig sektor omfavnet denne potensielt revolusjonære kraften. KI kan effektivisere tjenester, redusere byråkrati og gi skattebetalerne mer tilbake.

Mangelen på interesse skyldes blant annet at store deler av offentlig sektor ikke er organisert for å raskt ta i bruk de nyeste innovasjonene.

En minister for teknologi, digitalisering og KI vil kunne ta et overordnet ansvar for denne utviklingen. Det betyr å sette de nødvendige etiske og juridiske avklaringene på dagsordenen. Og spille en sårt tiltrengt koordinerende rolle.

‍

2. Bedre demokrati

En fremtidsrettet teknologipolitikk vil også kunne styrke demokratiet. I den nylig publiserte «Tilstandsanalysen av det norske demokratiet» ble fraværet av direkte demokratisk deltagelse fremhevet som en svakhet ved det norske demokratiet.

Samtidig ser vi at teknologien gjør den offentlige samtalen sårbar for negativ påvirkning. For eksempel har Russland forsøkt å påvirke amerikanske valg. Fremtidens valg vil kunne påvirkes av deepfakes og desinformasjon generert av store språkmodeller.

Begge problemene må møtes med nytenkende politikk for bruken av digitale tjenester. Taiwan viser teknologiens potensial til å fremme demokratisk deltagelse og en bedre offentlig samtale. De har for eksempel tatt i bruk «crowdsourcing»-teknologi (en form for nettdugnad) for å inkludere flere perspektiver i politiske prosesser.

Norge kan lære av disse initiativene. Samtidig må vi forholde oss til at KI vil kunne forstyrre den offentlige samtalen på måter som krever tiltak. En minister med ansvar for teknologi, digitalisering og KI kan sørge for en helhetlig tilnærming til disse utfordringene.

‍

3. Helhetlig politikk

Vi har så langt hatt to digitaliseringsministere. Et argument for å avvikle posten var at arbeid med digitalisering ikke kan være begrenset til ett departement.

Det er klart at alle departementer må ta digitalisering og KI på alvor. For eksempel må Kunnskapsdepartementet håndtere utfordringer knyttet til bruk av ChatGPT og læremidler utviklet av store teknologiselskaper.

Men det er også en rekke utfordringer som går ut over mandatet til kunnskapsministeren. Utenfor skoletiden tar unge i bruk tjenester gjennomsyret av manipulerende algoritmer. Noe som høyst sannsynlig svekker deres mentale helse.

Norge har en av verdens sterkeste offentlige infrastrukturer for å regulere bruk av nye, kraftige verktøy. Men hvordan barn og unge vernes mot manipulerende algoritmer, er ikke åpenbart. Kanskje kan Altinn, vårt digitale sertifiseringssystem, brukes til å regulere tilgang til og sikre forsvarlig bruk av KI?

Forestillingen om at teknologisk utvikling kan håndteres uavhengig av de forskjellige departementene, undervurderer hvor omfattende den teknologiske utviklingen er. ChatGPT kom som en overraskelse på det norske skolevesenet. Fremdeles er det ikke utarbeidet entydige retningslinjer skolene kan forholde seg til.

Hvis ansvaret for kunstig intelligens hadde ligget hos én minister, er det grunn til å tro at vi ville vært bedre forberedt på denne utviklingen.

Faktisk kan vi snu argumentet imot en digitaliseringsminister på hodet. Nettopp det faktum at teknologisk utvikling må tas stilling til i alle departementer, gjør det enda viktigere at en minister har nødvendig kompetanse. Samme minister må ha ansvar for koordinering og en helhetlig politikk de forskjellige departementene kan lene seg på.

‍

4. Klargjøre ansvar for skader ved KI

Norge trenger et omfattende arbeid for å klargjøre ansvar for skadelig bruk av KI. Hvem står ansvarlig hvis kraftig og allment tilgjengelig teknologi brukes på en skadelig måte?

For eksempel til å utvikle datavirus som slår ut kritisk IT-infrastruktur i helsevesenet. Kan selskapene som utvikler denne teknologien, holdes ansvarlige hvis de gambler med vår felles sikkerhet?

Klargjøring av ansvar vil ha to virkninger: Store teknologiselskaper vil påvirkes til å utvikle teknologien trygt. Og det vil gi forutsigbare rammevilkår for næringer som vil ta i bruk KI.

‍

5. Internasjonal tilstedeværelse

I disse dager er USA og Kina ledende aktører på utviklingen av kunstig intelligens. EU har tatt på seg ledertrøyen i regulering av digitale teknologier. Norge må prioritere å delta i disse prosessene og utvikle egen politikk på feltet. Ellers vil vi ende med å måtte importere rammevilkår laget og vedtatt av andre makter.

For å øke tyngden i disse prosessene trenger vi en minister med både kunnskap og kompetanse på KI og KI-regulering. Slik kan vi fremme våre verdier og perspektiver i det internasjonale arbeidet.

Ny teknologi, spesielt knyttet til KI, gir oss en rekke muligheter og stiller oss overfor store utfordringer. Å opprette en ministerpost for teknologi, digitalisering og KI er et nødvendig steg for å realisere en positiv teknologisk fremtid.

‍