Gi framtiden en stemme

Politikerne våre visste at det var en betydelig risiko for en dødelig pandemi også før 2020, men likevel var vi ikke forberedt. Denne dyrekjøpte lærdommen til tross, så investerer vi fortsatt ikke nok i pandemiberedskap.

Budsjettet til FHI er nå tilbake til nivået før pandemien. Klima er et annet eksempel på kortsiktige prioriteringer. Vi er ikke i nærheten av å nå vedtatte mål om reduserte klimagassutslipp.

Kortsiktige politiske prioriteringer i dag risikerer å ødelegge framtidige generasjoners livsgrunnlag, men uten at de selv kan fremme sine interesser. For å rette opp i denne uretten foreslår vi å gi framtiden en stemme, ved at Norge oppretter et framtidsombud.

Når politikerne tar avgjørelser som går ut over våre interesser, kan vi protestere og kaste dem ved neste valg. Framtidige generasjoner har ikke denne muligheten. De kan heller ikke si ifra, og er avhengige av at andre representere dem når deres interesser står på spill.

I 1981 var Norge første land i verden til å opprette et barneombud, en kompetent og uavhengig instans som skulle fremme interessene til en gruppe som ikke kan gjøre det selv. Barneombudet har siden bidratt til en rekke lovendringer, deriblant loven som forbyr bruk av vold mot barn.

Mer enn 35 land har fulgt Norges eksempel og etablert lignende ordninger. Nå foreslår vi en lignende ordning, men for vår barns barn, og deres barn. For hele framtiden.

Til tross for stor usikkerhet om nøyaktig hvilke preferanser og behov framtidige generasjoner vil ha, er det flere ting vi trygt kan anta. Hvis vi for eksempel ikke håndterer klimaendringene vil de risikere livstruende hete, tørke og flom, svikt i global matforsyning, store flyktningstrømmer, enorme kostnader til klimatilpasning, og så videre. Og dersom vi ikke investerer tilstrekkelig i pandemiberedskap, vil flere mennesker i framtiden lide eller dø.

En kan innvende at det er udemokratisk å etablere et uavhengig organ med et så bredt ansvarsområde. Men et framtidsombud vil ikke ta makten fra de folkevalgte – det vil påvirke politiske prosesser gjennom innspill, utredninger og representasjon i offentligheten.

Vi ønsker alle det beste for våre barn og barnebarn, men et framtidsombud ville fremmet verdier vi har lett for å glemme. Ved å representere en legitim, men neglisjert interesse i demokratiet vil et ombud gjøre samfunnet vårt mer demokratisk, ikke mindre.

For å sikre velferden til framtidige generasjoner er vi avhengige av styrket satsing på klimatiltak, pandemiberedskap og ansvarlig utvikling av ny teknologi – og mye mer.

Norge kan ikke håndtere dette alene. Heldigvis har andre land allerede etablert institusjoner med mandat til å ivareta framtidens interesser, som kan fungere som samarbeidspartnere internasjonalt.

I Finland har den parlamentariske komiteen for framtiden eksistert siden 1993. I Wales gir kommissæren for framtidige generasjoner råd til offentlige institusjoner om hvordan de kan handle i tråd med lovverk som pålegger offentlige institusjoner å tenke på de langsiktige konsekvensene av dagens beslutninger.

Framtidige generasjoners rettigheter drøftes også på øverste nivå i FN. FNs generalsekretær har foreslått etableringen av en «United Nations Special Envoy for Future Generations», og det planlegges en «Summit of the Future» – et toppmøte om framtida – i 2024.

Norge bør lede an i denne utviklingen, slik vi gjorde i arbeidet med barn. Ved å gjøre norsk politikk mer langsiktig, slik vi tar til orde for i et nylig notat, kan vi også inspirere andre land til å gjøre mer. Det vil også gagne oss.

I 1987 skrev Brundtland-kommisjonen: «Vi handler som vi gjør fordi vi slipper ustraffet fra det. Framtidige generasjoner har ikke stemmerett ved våre valg; de har ingen politisk eller økonomisk makt; de kan ikke gå imot våre beslutninger».

Ordene er like relevante i dag som de var i 1987. Det er på tide å opprette et framtidsombud.