Siden den industrielle revolusjon har mennesker levd stadig lengre, tryggere, sunnere og rikere liv, og aldri før har så mange mennesker fått dekket sine grunnleggende behov. Dette skyldes både sosiale og vitenskapelige fremskritt. Men fremgangen har ikke kommet av seg selv, kan ikke bli tatt for gitt, og den er heller ikke uten utfordringer.
Norge er i en unik posisjon til å gjøre en forskjell for verdens fattigste og for flere globale utfordringer. Det er lenge siden vanlige folk i Norge var vanlige i verdenssammenheng. Har du gjennomsnittlig inntekt i Norge, er du blant de to prosent rikeste i verden, selv når man justerer for kjøpekraft. Medianinntekten i verden er rundt 30.000 kroner per år, og ti prosent lever for under 25 kroner per dag.
De siste årene har Norges ansvar og muligheter til å bidra til globale utfordringer økt ytterligere. I 2022 tjente Norge utrolige 1285 milliarder kroner på olje og gass, rundt 1000 milliarder mer enn forventet. Dette i hovedsak på grunn av Russlands krig mot Ukraina. Skyhøye energipriser gir superprofitt for Norge, til en høy pris for våre allierte. Med nye 984 milliarder i 2023 vil Norges totale superprofitt over to år være rundt 1700 milliarder, og mer enn den samlede Marshall-hjelpen fra USA til Europa etter annen verdenskrig. Dette er av historiske proporsjoner.
Samtidig lever over 700 millioner mennesker i ekstrem fattigdom, antall mennesker i akutt matusikkerhet er mer enn doblet siden før pandemien, og klima- og naturkrisen vokser i omfang. Dagens kriser er også av historiske proporsjoner, som flere næringslivsledere skrev i DN i 2022.
Likevel er norske bidrag til kampen mot global ulikhet og globale utfordringer marginale sammenlignet med behovene – og med hva Norge har råd til.
Investeringer i økonomisk og sosial utvikling er bra for å øke velferden i fattige land. Men bistand er også en investering i internasjonal stabilitet, reduksjon i smittsomme sykdommer, handelspartnere og innovasjon. I dag trues likevel støtten til bistand i mange land av nasjonalisme og økonomiske innstramminger. Det er både kortsiktig og uklokt.
De siste årene har mer og mer av bistandsbudsjettet gått til investeringer i globale fellesgoder, som feks reduserte klimagassutslipp, tiltak mot marin forsøpling og flyktningkostnader i eget land. Å støtte slike tiltak er vel så mye hjelp til oss selv som til verdens fattige, og vi mener i likhet med Sending-utvalget at Norge burde øke investeringer i globale fellesgoder, men de burde ikke telle som en del av bistandsbudsjettet.
Forskning viser at forskjellen i kostnadseffektivitet mellom ulike bistandsprogrammer kan være enorm. Det er dermed særs viktig å vite hvilke resultater tiltakene og programmene på det norske bistandsbudsjettet fører til, sammenlignet med resultatene gitt samme støtte til andre mulige programmer. Selv om Norge gir flere prosenter av BNI til bistand kommer det ikke til å løse alle verdensproblemer. Så lenge det er begrensede ressurser i verden, og for lite ressurser til å løse alle problemer og urettferdighet, er det vårt ansvar å prioritere støtte til det som virker aller best, heller enn å la bistanden styres av politiske ideologier og spres tynt utover.
Norsk bistand bør være på et høyt nivå, og bli mer konsentrert, kunnskapsbasert og resultatorientert.
Vi skal publisere flere notater og kronikker om bedre bistandspolitikk. Fram til dette kan du lese vår kronikk i Dagens Næringsliv om hvordan det også er i Norges egeninteresse med god bistandspolitikk.
Mer informasjon kommer.