Menneskehetens skjebne ligger i våre hender

 Få mennesker vil noensinne ha så mye innflytelse på fremtiden som vi som lever i dag, mener moralfilosofen William MacAskill. Men politikken inneholder institusjonelle hindringer for å tenke langsiktig.

Dersom hele menneskehetens historie hadde vært en bok, hvilken side ville vi som lever i dag vært på? 

I boken What We Owe the Future (2022) stiller Oxford-filosofen William MacAskill dette spørsmålet. Til tross for at rundt 100 milliarder mennesker har eksistert på kloden i over 300 000 år, forteller MacAskill at vi muligens kun er på første side i boken om menneskets historie – og at boken kan inneholde titusenvis av sider. 

Med andre ord: fremtiden er enorm. Det kan være overveldende å tenke på, men som MacAskill påpeker; hvis vi virkelig bryr oss om interessene til fremtidige generasjoner – og anerkjenner at de er virkelige mennesker med evne til å føle glede og smerte, slik som oss selv – har vi en plikt til å vurdere hvordan våre valg i dag vil påvirke også deres liv. 

Dette er MacAskills argument for langsiktighetsetikk - eller «longtermism», som det heter på originalspråket. Nemlig at det bør være en moralsk prioritet å påvirke den lange fremtiden positivt.

Eksistensielle trusler

Det bør imidlertid ikke være en hvilepute at fremtiden vår kan være enorm. Den kan nemlig også brått ta slutt, om ikke vi tar den på alvor. Denne kjensgjerningen er et sentralt premiss for MacAskill, og henger sammen med globalisering og teknologi: Mens de fleste katastrofer tidligere var avgrensede og lokale, har flere av dem i dag potensial til å ramme alle verdens kriker og kroker samtidig.

Holdningen til slike trusler er nok avgjørende for om man lar seg engasjere av boken. For mange kan det være fristende ikke å ta dem på alvor. Et eksempel finner vi i Klassekampens anmeldelse av boken, skrevet av Yohan Shanmugaratnam. Han er lei «vegetar-versjonen av Jordan Peterson», og beskriver boken som et uutholdelig langt tankeeksperiment. En av hovedinnvendingene synes å være at boken ikke handler om klassekamp: «Hvorfor nevner ikke MacAskill den store elefanten i rommet, kapitalismen, i en bok om menneskehetens og klodens utfordringer?» For den som hadde ønsket seg en bok som forklarte alle problemer med økte økonomiske forskjeller, nyliberalisme og for lav formuesskatt, er boken selvsagt en skuffelse.

Men det er altså ikke slike trusler boken handler om. En annen Oxford-filosof, og kollega av MacAskill, Toby Ord, skriver i boken The Precipice (2020) om noen av de eksistensielle truslene menneskeheten står overfor – en bok som ble ekstra aktuell to uker etter utgivelsen da koronapandemien brøt ut. 

Ekstreme klimaendringer er bare en av de eksistensielle truslene Ord nevner. Han trekker frem kunstig intelligens, atomkrig, biologiske våpen, kosmiske katastrofer og menneskeskapte pandemier som trusler med en reell risiko. Og mens kapitalismens rolle både i å skape og i å løse denne type utfordringer, er verdt en debatt, er det likevel på siden av saken: Det er utfordringer som er globale, som har utviklet seg på tvers av økonomisk organisering og ideologi, og hvor løsningene innebærer krevende dilemmaer uansett hvordan man angriper dem. At Klassekampen fokuserer nettopp på akkurat dette er kanskje forventet, men illustrerer i en viss forstand også nærsyntheten som gjør det vanskelig å håndtere overgripende langsiktige trusler. 

Ord anslår at sannsynligheten for at en eksistensiell katastrofe vil inntreffe de neste hundre årene er 1 av 6. I en nylig undersøkelse, besvart av mer enn 80 eksperter på eksistensielle trusler, var mediansvaret at det er 20 prosent sannsynlighet for global katastrofe innen 2100. Sannsynligheten for at menneskeheten utslettes ble satt til 6 prosent.

I en analogi sammenligner MacAskill menneskeheten med en uforsiktig tenåring. Han har mesteparten av livet fremdeles foran seg, og valgene han tar kan ha livslange konsekvenser. Men istedenfor en vanlig tenåring som vet omtrentlig hvor lenge han skal leve, er menneskeheten som en tenåring som, for alt han vet, tilfeldigvis kan forårsake sin egen død om 5 måneder, eller leve i tusen år til.  

Systemet belønner kortsiktighet 

Analogien er også treffende for politikken. For som en uforsiktig tenåring, tenker politikere sjeldent på langsiktige konsekvenser. Ja, det skjer fra tid til annen at man tenker på den neste generasjonen og de neste tiårene – men det er også stort sett der det stopper. Det er imidlertid ikke deres feil. Vårt politiske system belønner tross alt kortsiktighet. Til syvende og sist bedømmer velgerne våre politikere for det de har oppnådd siden sist valg. For eksempel ble ingen politikere straffet for manglende pandemiforberedelser. Det eneste de i praksis ble bedømt på, var håndteringen. 

I det store og hele handler politikken om det som skjer her og nå. I den norske debatten får for eksempel saker som skatt, innvandring og privatisering stor oppmerksomhet. Og for all del – de er også viktige. Men vi bør også vie mer tid til de store eksistensielle truslene som menneskeheten står overfor. Det er tross alt vesentlig billigere å forebygge enn å reparere. Det burde både klimaendringene og koronapandemien være tydelige eksempler på. 

Et kjent motargument er at det ligger i vår menneskelige natur å bry oss om det som er nært – både geografisk og tidsmessig. Tross alt er det en del av vår biologiske arv å være mer opptatt av farer som er relevante for vår egen overlevelse.

Det betyr imidlertid ikke at det er moralsk riktig. Bare fordi noe er deskriptivt sant, betyr ikke det at det er det normativt riktige å gjøre. Et liv er et liv, uansett hvor i verden det befinner seg, og på hvilket tidspunkt. Det er en erkjennelse som også bør få politiske implikasjoner. Vi må utvide vår moralske sirkel. Ikke bare geografisk, men også i tid.

En som tidlig formulerte tanker rundt nettopp dette, var Edmund Burke, som i Reflections on the Revolution in France skriver om samfunnskontrakten nettopp som et partnerskap mellom de levende, de døde og de som ennå ikke er født. Men for ofte har konservatismen fokusert mer på hensynet til å bevare det de bygget som nå er døde, enn på å bevare en god verden for de ufødte.

Det beste er det godes verste fiende

En potensiell innvending mot MacAskill er likevel tidshorisonten hans, når han for eksempel ber leseren forestille seg verden i 3023, og tenker på vår fremtid i et nærmest kosmisk perspektiv. Spørsmålet her er ikke bare hvor langt vårt moralske ansvar strekker seg, men hvorvidt vi egentlig meningsfullt kan ta valg i dag med tanke på en slik tidshorisont. Det kan raskt bli som å kritisere Harald Hårfagre for ikke å vurdere konsekvensene av mulige oljefunn utenfor Hafrsfjord og deres betydning for klimaendringene mer enn tusen år senere. 

Likevel er det mulig å godta MacAskills argument om at vi bør ta mer hensyn til fremtidens generasjoner, uten å postulere uavgrensede ambisjoner for de langsiktige konsekvensene av dagens avgjørelser. At det er vanskelig å spå fremtiden er ikke et argument for ikke å forsøke å forhindre langsiktige trusler. Det beste er som kjent det godes verste fiende. 

Et annet sentralt argument for MacAskill er at få mennesker noensinne vil ha så mye innflytelse på fremtiden som vi som lever i dag. Med dagens ekstremt raske teknologiske, sosiale og miljømessige endringer, er vi på et kritisk punkt i historien hvor valgene vi tar i dag kan ha dyptgående konsekvenser for fremtiden. Han argumenterer for at verdiene som veileder sivilisasjonen, og som kan prege fremtiden, enda er formbare. 

Også her, slik moralfilosofer gjerne gjør, bruker MacAskill en analogi. Han sammenligner historien med et smeltet glass. For øyeblikket er glasset varmt, og kan formes i mange forskjellige retninger. Men på et eller annet tidspunkt, vil glasset bli kaldt, og det vil bli mye vanskeligere å endre det. Hvorvidt glasset blir nydelig, deformert eller knust, avhenger av hva man gjør mens det enda er varmt.

Langsiktig politikk

Mer praktisk orientert har den nyoppstartede tankesmien Senter for langsiktig politikk i et ferskt notat presentert tre forslag til en mer langsiktig politikk. Det inkluderer 1) et fremtidsombud, som skal ivareta interessene til den største stemmeløse gruppen: fremtidige generasjoner, 2) å endre Grunnloven for å tydeliggjøre at vi har en plikt til å sørge for at fremtidige generasjoner får en akseptabel levestandard, og 3) at regjeringen hvert fjerde år legger fram en melding til Stortinget om langsiktige trusler.

Det er selvsagt mulig å komme med forskjellige innvendinger til hvert enkelt forslag. For eksempel: Hva slags reell makt skal et fremtidsombud ha? Og hvordan tenker man egentlig at politikerne skal kunne oppfylle en grunnlovsbestemmelse om å ta hensyn til fremtiden – i en situasjon der svært mange av de virkelig langsiktige truslene er globale og langt utenfor norsk politisk kontroll?

Likevel bør vi ta imot debatten med åpne armer. En melding om langsiktige trusler hvert fjerde år vil i hvert fall kunne bidra med mer kunnskap om hva vi står overfor på flere felt enn bare velferdsstatens finansiering, som belyses i Perspektivmeldingen. Vi trenger en ærlig diskusjon om hvordan våre valg i dag kan påvirke den enorme fremtiden menneskeheten forhåpentligvis har foran seg. 

Da kan ikke politikere bare tenke på neste valg. Vi må også tenke på neste generasjon. Og de tusenvis av generasjonene som fremtiden vår kan inneholde.