Løgnen bak handlingsregelen

Det er gode grunner for å bruke mer av Oljefondet på politisk ønskede tiltak i utlandet, som klimafinansiering og støtte til Ukraina i kampen mot Russland.

Norge har tjent seg styrtrik på å pumpe opp olje, en ressurs med store, negative skadevirkninger, og vi bør bruke noe av den rikdommen på å forhindre ytterligere skadevirkninger.

Og mens Ukraina lider og Europas energipriser har gått i været som følge av krigen, profitterer Norge. Noe av det overskuddet kunne vært brukt på å hjelpe Ukraina med å bekjempe en aggressiv stormakt som også truer vår sikkerhet.

Likevel er svaret fra finansminister Trygve Slagsvold Vedum at vi bør holde fingrene fra fatet. Vedum vil ikke støtte Ukraina eller finansiere klimatiltak i utlandet utenfor handlingsregelen, med begrunnelsen at fremtidige nordmenn også trenger et stort oljefond å trekke på. «Barn, barnebarn og oldebarn skal også kunne få oppleve en trygg velferdsstat, og vite at de får pensjoner, gratis skole, gratis sykehus og medisiner den dagen de blir sjuke. Det er det Oljefondet skal bidra til».

Vedum imøtegår slik et moralsk argument for å dele mer av rikdommen og gjøre opp for skadene ved fossil produksjon med et annet moralsk argument: generasjonskontrakten. Å bruke mer enn handlingsregelen «er å ta fra kommende generasjoner», sier Vedum.

Men å henvise til generasjonskontrakten for å argumentere mot økt oljepengebruk, er en falsk moralsk fortelling.

En bærekraftig forvaltning av naturressursene handler om å etterlate etterslekten i en situasjon som i alle fall ikke gjør dem verre stilt enn vi er. Hvis omstendighetene tillater det, bør en også etterlate dem i en situasjon hvor de kan fortsette framgangen som vi har nytt godt av.

Dette kan tale for å bevare et stort oljefond. Men hvis vi kan bruke fondet på å gjøre investeringer i dag for å redusere klimaendringene, skape økt utvikling i fattige land og beskytte Ukraina mot en felles trussel, er det investeringer som fremtidige nordmenn vil takke oss for.

Fremtidige generasjoner vil være rikere enn oss, men dårligere stilt på grunn av våre utilstrekkelige klimatiltak. Det er sannsynlig at de ville foretrukket at vi reduserer utslippene nå, selv om det går utover formuen de arver. De trenger effektive klimatiltak mer enn ekstra penger i Oljefondet.

Norge og nordmenns velferd påvirkes av langt mer enn vår finansielle formue, og globale problemer blir også ofte problemer for oss, før eller siden. Det er naivt å tro at Norge kan skjermes hvis klimaendringene driver millioner på flukt, fører til at verdens matvareproduksjon faller, at smittsomme sykdommer flytter nordover eller at økonomisk vekst stopper opp.

Å bruke Oljefondet til å støtte fred og klimakutt, kan også begrunnes i våre finansielle interesser. Ekstremvær, ødelagt infrastruktur, tapt produksjon, for ikke å snakke om global finansiell ustabilitet, er dårlig butikk for noen med aksjer i nesten alle verdens børsnoterte selskaper.

Å gjøre ekstra uttak fra Oljefondet i dag for å løse globale utfordringer, kan derfor − paradoksalt nok − være det som gir høyest økonomisk avkastning for Oljefondet på lang sikt.

Hva bør vi gjøre? Norge kunne eksempelvis investert titalls milliarder mer i Klimainvesteringsfondet til Norfund. Fondet er både en effektiv måte å kutte klimautslipp, samtidig som det historisk har gitt en finansiell avkastning som overgår Oljefondet.

Vi kan også utstede statsgarantier til utviklingsbanker og selskaper som vil bygge mer fornybar energi, uten særlig kostnad for oss. Eller vi kan tilby resultatbasert finansiering for å stoppe avskoging i regnskogen tilsvarende hele Norges utslipp.

Hvis vi forventer at framtiden blir rikere enn oss, hva er poenget med handlingsregelen? Hvorfor bruker vi ikke bare mer på oss selv i dag?

Det skyldes de faktiske økonomiske argumentene for å være forsiktig med oljepengebruken: frykten for «hollandsk syke». På 1970-tallet opplevde Nederland at store gassforekomster førte til en undergraving av egen industri. Når store inntekter fra gass strømmet inn i nederlandsk økonomi gikk prisene opp og eksportbedrifter fikk problemer. Gassen ble en «ressursenes forbannelse», som undergravde viktige deler av nederlandsk økonomi.

Det er derfor økonomene i Finansdepartementet er mer bekymret for hvilken impuls oljepengebruken har for norsk økonomi enn om vi bruker mer eller mindre enn realavkastningen av fondet.

Problemet for Vedum er at disse argumentene ikke kan brukes mot forslagene om å bruke mer av Oljefondet i utlandet. Hvis vi finansierer klimainvesteringer i utlandet vil det ikke skape problemer for norsk økonomi. Så lenge slike investeringer er i etterslektens interesser bør vi derfor gjøre dem. Klimafinansiering kan være en trygg langsiktig investering, som etterslekten vil takke oss for. Det samme gjelder støtten til Ukraina.

Handlingsregelen har tjent oss vel, men Vedums henvisninger til generasjonskontrakten er en falsk moralsk fortelling som står i veien for større norske bidrag til trusler mot vår framtidige velferd, deriblant klimaendringene.