Laksens lidelse er Norges mørkeste hemmelighet

Regjeringen profilerer dyrevelferdsmeldingen på at de vil forby slanger og andre reptiler. En symbolsak, om noe. Samtidig står oppdrettsnæringen for norgeshistoriens største dyrevelferdskrise, uten at regjeringen viser noe i nærheten av den samme handlekraften som overfor reptilene.

Omfanget av laksens lidelse er Norges mørkeste hemmelighet. Årlig dør det 200 millioner laks som følge av sykdommer og lidelse, og tallet er økende. Det er mer enn bestanden av alle andre dyr i norsk matproduksjon til sammen. Hvis du, som jeg, sliter med å forstå alvoret i dette, forestill deg at en tilsvarende mengde kyr skulle dødd som følge av sykdom og lidelser.

Over 800 millioner oppdrettslaks lever til enhver tid i norske vann. Tar vi med ørret og torsk, utgjør oppdrettsfisken over 98 prosent av alle produksjonsdyr! Det er derfor ikke en overdrivelse å si at fiskens velferd avgjør om det er god dyrevelferd i Norge.

En av grunnene til at vi tillater den store lidelsen kan være at vi ikke har oppdatert vår forståelse av fiskers evne til å lide. Men forskning de siste tjue årene viser tydelige tegn på at laksen lider. Laksen har smertereseptorer, reagerer instinktivt på skålding og annen skadelig stimuli og tåler mer av slikt om de får smertestillende.

Det starter allerede i settefiskanlegget, hvor høye temperaturer, intens belysning og høy tetthet fører til svekket immunforsvar, dårlig vannkvalitet og opphopning av avfallsstoffer.‍

I sjøen er lakselus en av de viktigste utfordringene for laksens velferd. Parasitten spiser av slimlaget og fører til åpne, smertefulle sår som ofte medfører infeksjoner. Kuren er like ille. Termisk avlusing i varmt vann forårsaker ofte forbrenninger, vevsskader og høy dødelighet i ukene etter inngrepet. I denne perioden lever fisken med store smerter, åpne sår og dehydrering.

Både næringen, forbrukere og myndighetene har vært klar over problemet i lang tid, men politikerne er redde for å ta livet av Norges nest største eksportnæring. Riksrevisjonen har ved flere anledninger kritisert myndighetene og Mattilsynet for å ikke gjøre nok for dyrevelferden, i havbruket spesielt.

En kan imidlertid øyne et lite håp om at næringen vil gjøre mer for å bedre dyrevelferden. Død og såret laks er dårlig butikk. Men når 200 millioner laks dør hvert år, er det åpenbart at lovgiverne ikke kan vente på at næringen skal ta grep. Presset for å produsere så mye laks som mulig til lavest mulig pris, gir ikke rom for de nødvendige ambisjonene for fiskevelferden.

Som jeg og Albert Didriksen utdyper i et nylig Langsikt-notat kan enkle grep kan gjøre mye for å løse problemet uten å samtidig ta knekken på oppdrettsnæringen.

Et enkelt og nødvendig grep er å styrke tilsynsmyndigheten. Mattilsynet spiller en avgjørende rolle i å overvåke og sikre at dyrevelferden blir ivaretatt. Likevel står de overfor betydelige ressurs- og kapasitetsutfordringer. Økte midler kan gjøre at tilsynet kan identifisere og adressere dyrevelferdsproblemene før de eskalerer.

Vi trenger også hardere sanksjoner. I et spesielt grovt brudd på dyrevelferdsloven, fikk Lerøy i år et gebyr på litt over en halv million kroner. Skal bøtene monne, må de mangedobles og være proporsjonale med alvorligheten. Det vil gi dem en bedriftsøkonomisk grunn til å prioritere dyrevelferd.

Skattesystemet kan også brukes. En mulighet er å vri grunnrenteskatten og andre skatter som pålegges næringen over til å straffe aktører med dårlig dyrevelferd og belønne de som får dødeligheten ned.

Myndighetene må også nedskalere produksjonen der velferden er for lav. Det er allerede en del av trafikklyssystemet, som avgjør om oppdretterne kan fortsette som de fører fram. Men her er det bare villaksens ve og vel som teller. Dette må endres. Om dødeligheten blant oppdrettslaksen er for høy, må driften nedskaleres inntil problemet er under kontroll. I trafikklyssystemet må også oppdrettslaksens velferd telle med.

På enkelte områder er det forbud som må til. Et stort problem for næringen og laksen er lakselus. Termisk avlusing brukes ofte for å ta knekken på lusen. Men termisk avlusning er det nærmeste du kommer et torturkammer for fisk.

Avlusningen forårsaker intense smerte- og stressreaksjoner. Laksen viser panikkatferd og mister bevisstheten som en reaksjon på det varme vannet. Fysiske skader som sår, finneslitasje og øyeskader er vanlige, noe som gjør fisken mer utsatt for infeksjoner og sykdommer. Gjentatte behandlinger fører til stressbelastning og kroniske helseproblemer. Av hensyn til dyrevelferd må termisk avlusing forbys.

Norge svikter i dag sitt internasjonale ansvar for å sikre god dyrevelferd i havnæringen. Å sette en stopper for laksens lidelse, må være Norges viktigste dyrevelferdsprioritet.

Norske politikere har vist handlekraft i andre sammenhenger. Det var en stor politisk sak når norske politikere i 2019 la ned pelsdyroppdretten av hensyn til dyrevelferden. Samtidig tillater de samme politikerne at millioner laks skåldes levende i et forsøk på å fjerne lakselusen.

Det er på tide at politikerne setter inn tiltak som står i stil med verdiene nedfelt i dyrevelferdsloven.