Giverparadokset

Nordmenn er tilsynelatende et sjenerøst folkeslag! Vi betaler en stor andel av inntekten i skatt for å finansiere verdens mest sjenerøse velferdsstat.

Å dele med de mer trengende kan derfor sies å være en grunnleggende norsk verdi! Men hvorfor gjør vi da ikke mer for dem som virkelig trenger det?

Hva med verdens 700 millioner ekstremt fattige, eller de titalls millionene flyktningene som er fordrevet fra eget land? Eller fremtidige generasjoner som vil rammes av våre klimautslipp, og ukrainere som kjemper for kontroll over eget land? Er vi ikke sjenerøse likevel

Krigen i Ukraina setter norsk smålighet på spissen. Norge har allerede tjent mye mer enn tusen milliarder på krigen i ekstraordinære olje- og gassinntekter. Likevel vil ikke regjeringen gi mer enn 30 milliarder kroner årlig til å hjelpe ukrainere å forsvare seg.

Det står ikke bedre til i klimapolitikken. Vi har en oljeformue på 20.000 milliarder kroner. En andel av den kunne vært brukt til å støtte land som vil omstille seg til et fossilfritt samfunn, eller som rammes av konsekvensene av fossilbruken vår. Men hva gjør regjeringen? Den setter av skarve 14 milliarder kroner; under en tredjedel av det vi bruker på subsidier til norske elbilkjøpere.

Hva forklarer at ellers sjenerøse nordmenn er så gjerrige med folk utenfor landegrensene? Skyldes det at vi bare liker å hjelpe nordmenn? Jeg tror ikke det. Vi er nemlig ikke spesielt flinke til å hjelpe nordmenn heller, om det ikke skjer over skatteseddelen. Tydeligst kommer det fram nå i jula.

Jula sies å være en tid for nestekjærlighet. Likevel gir hver av oss i snitt ikke mer enn en femtilapp til veldedige organisasjoner og andre gode formål. Til sammenligning forventes vi å bruke i snitt 25.000 kroner på julehandel. Totalt bruker nordmenn svimlende 140 milliarder kroner på mat, drikke og gaver.

En bedre forklaring på hvorfor vi gjør så lite for folk utenfor landegrensene, er at vi primært hjelper når vi tror det gagner oss selv. Men står ikke dette i motsetning til nordmenns villighet til å betale for verdens mest sjenerøse velferdsstat?

Sannheten er at den norske velferdsstaten er blitt så sjenerøs fordi den utnytter at vi liker å hjelpe oss selv. I velferdsstatsforskningen er dette kjent som «omfordelingsparadokset».

Du skulle tro at den mest effektive måten å hjelpe dem som har minst, er å målrette hjelpen mot de fattigste. Men når forskere ser på hvordan velferdsstater påvirker inntektsfordelingen, er resultatet overraskende. Det viser seg at velferdsstater som hjelper hele befolkningen, og ikke bare de mest trengende, ender opp med å gi mer også til de som har minst.

Dette skyldes at universelle velferdsstater, som den norske, utnytter at vi har større giverglede når vi vet at vi hjelper oss selv. Den norske velferdsstaten er ikke primært en solidarisk overføring fra rik til fattig, men en sosial forsikringsordning som hjelper den jevne skattebetaler.

Velferdsstaten forsikrer mot livets ulykker, som behov for helsehjelp og inntekt ved sykdom, og utjevner inntekt gjennom livsløpet. Subsidiert barnehage og utdanning er et «lån» mens vi er unge, som vi betaler tilbake i skatt når vi blir eldre. I tillegg er helse, utdanning og inntektssikring en god investering i andres inntekts- og skatteevne, som gjør at vi får bedre private og offentlige tjenester.

Enhver som vil endre samfunnet i mer solidarisk retning må ta lærdom av hemmeligheten bak velferdsstaten; at den opplyste egeninteressen gjør mer for de trengende enn altruisme når den settes i system.

Flere av mine kolleger, og jeg selv, tilhører en liten minoritet av nordmenn som har lovet å gi minst 10 prosent av bruttoinntekten til effektive bistandsformål resten av livet. Vi tror på å gi raust og å gi effektivt, selv om andre ikke gir og vi ikke får noe tilbake.

Vi er ikke alene. Flere hundre, hvis ikke tusen, nordmenn gjør det samme. Men skal vi få gjort en ordentlig forskjell, trenger vi bidrag fra millioner, ikke tusener. Og da holder det ikke å appellere til nestekjærligheten. Vi må lære av velferdsstaten og bygge institusjoner som er i tråd med den opplyste egeninteressen og gjennom det hjelpe de som trenger det mest.

Ett eksempel er pandemisikkerhet. I en nylig rapport fra Lancet, omtalt av Stoltenberg-utvalget på global helse, slås det fast at det er omtrent en fjerdedels sjanse for at vi i løpet av ti år vil oppleve en ny pandemi med flere dødsfall enn covid-19. Den beste forebyggingen er å støtte initiativ som Gavi og CEPI, som utvikler og fordeler vaksiner, i tillegg til initiativ som overvåker virustilfeller i fattigere land hvor en ny pandemi trolig vil oppstå.

Også på klima kan vi tenke vinn-vinn. For lenge har vi drevet en form for selvpisking rundt klimaendringene. Vi blir fortalt at vi må ta store ofre for framtidens generasjoner. Men ingen liker å måtte ofre seg for folk de aldri vil møte. Det er ikke rart vi sliter med å kutte utslipp.

Et kinderegg som trekker på den opplyste egeninteressen er klimafinansiering i fattigere land. Det gir større utslipp for pengene, samtidig som det ikke trenger å koste oss en krone. Slik bidrar vi til å bremse den globale oppvarmingen, som er i vår egeninteresse, samtidig som vi kan øke velferdsnivået i fattigere land. Gjennom større utslippskutt i utlandet kan vi også forsvare mindre drastiske tiltak her hjemme.

Skal nordmenn gi mer av sin eksepsjonelle rikdom, må de se at de får noe igjen for det. Det er den opplyste egeninteressen som regjerer, når giverviljen skal avgjøres.