Bør livsnødvendig helsehjelp ut på auksjon?

Noen hendelser setter verdens urettferdighet på spissen, samt behovet for nye, overnasjonale institusjoner. Et godt eksempel er vaksinefordelingen under koronapandemien. Mens vi fordelte vaksiner etter behov innad i land, ble vaksinene fordelt etter størrelsen på lommeboka mellom land. Rike land fikk sin tredje dose før de mest sårbare i de fattigste landene hadde fått en eneste dose.

Denne urettferdigheten er nå mest av historisk interesse, men vi er på ingen måte ferdig med pandemier. Som jeg skrev i forrige spalte i Dagsavisen, øker de parallelle revolusjonene syntetisk biologi og kunstig intelligens faren for en ny pandemi. Den kan bli veldig mye verre enn koronapandemien. Det viktigste vi kan gjøre for å redusere skadene fra en ny pandemi er å forhindre den, men vi kan ikke belage oss på at vi kan stoppe alle pandemier. Det kommer en ny.

Rike land fikk sin tredje dose før de mest sårbare i de fattigste landene hadde fått en eneste vaksine.

‍

Vi trenger derfor nye institusjoner som kan sikre en effektiv og rettferdig fordeling av vaksiner mellom land, ikke bare innad i land. Dette er en formidabel oppgave. Vi er tilsynelatende låst mellom to uforenlige behov. Det mest rettferdige er å fordele vaksiner etter behov, ikke etter hvem som kan betale mest. Men hver regjering har sin egen befolkning i tankene og en demokratisk forpliktelse til å ivareta deres interesser. Når de to hensynene er i konflikt, vil den nasjonale egeninteressen trumfe.

Men hva om det fantes en løsning som kan sikre både en rettferdig fordeling, og tar hensyn til nasjoners egeninteresse? I en ny forskningsartikkel i tidsskriftet Journal of Medical Ethics, foreslår Peder Skjelbred og jeg en ny måte å fordele vaksiner på som forener begge hensyn: en omfordelende auksjon.

Forestill deg at en vaksineallianse, som COVAX, bestående av alle land i verden, inngår avtaler med vaksineprodusenter om å kjøpe store mengder vaksiner. Ved at vaksineprodusentene får garantert store inntekter, vil de tørre å ta den betydelige risikoen det er å utvikle og produsere en ny vaksine.

Når vaksinene begynner å bli tilgjengelig, er én mulighet å fordele vaksinene til land i tråd med hvor mange sårbare individer de ulike landene har. Dette vil tilsynelatende være den mest rettferdige løsningen. Men hvis koronapandemien er en indikasjon, er ikke dette en løsning de rike landene vil gå med på. Under pandemien ville de heller inngå egne avtaler med vaksineprodusentene for å sikre at de fikk vaksiner først.

En løsning som er mer attraktiv for rike land er å selge vaksinene til høystbydende i en auksjon. Det vil gjøre at de rikeste landene sikrer seg så mange vaksiner som de trenger for å beskytte sin egen befolkning. Dessverre vil dette gi en like urettferdig fordeling av vaksinene som under forrige pandemi.

Dette er imidlertid ikke de to eneste mulighetene. Om vaksinealliansen selger vaksinene til høystbydende nasjoner, så vil alliansen kunne sitte igjen med et økonomisk overskudd. Prisen alliansen fremforhandler med vaksineprodusentene vil nemlig være lavere enn det rike land er villige til å betale. Overskuddet som skapes av auksjonen kan brukes til å kompensere landene som må vente med å vaksinere befolkningen sin. Det gir omfordeling.

Vi kaller denne modellen en omfordelende auksjon. Ordningen forener de to hensynene nevnt ovenfor: en rettferdig fordeling av godene og at land kan beskytte sin egen befolkning. Rike land må betale mer for vaksiner enn de gjør under dagens system, men de vil likevel ha en sikker måte å skaffe vaksiner til egen befolkning. En vaksineallianse kan ha avtaler med mange vaksineprodusenter, og siden rike land kan betale mer enn fattigere land vil de kunne sikre at de får vaksinene først.

De fattige landene må dessverre fortsatt vente på vaksiner. Men i kontrast til dagens system får de en økonomisk overføring fra de rikere landene. Dette sikrer dem en større betalingsevne for vaksiner når flere blir tilgjengelig, samt muligheten til å skaffe seg andre livsnødvendige ressurser.

Men hvordan er dette rettferdig? At de fattigere landene kompenseres økonomisk vil ikke gjøre noe med den urettferdige fordelingen av vaksiner. Men land står overfor flere problemer enn mangel på vaksiner.

Alle land har et ønske om både vaksiner og penger. Penger kan brukes til å dekke mange andre behov, og mange fattige land vil heller ha penger enn vaksiner. For å se at det er tilfellet, forestill deg et alternativt system. Vaksinealliansen fordeler vaksiner etter befolkningsstørrelse slik at vaksiner blir fordelt til fattige og rikere land. Tvisten er at vi deretter tilbyr landene valget mellom å beholde vaksinene, eller selge dem gjennom auksjonen. Hva tror du vil skje?

Jo, alle land som ville ventet med å kjøpe vaksiner i den omfordelende auksjonen, fordi de var for dyre, ville nå selge vaksinene for å heller bruke penger på andre ting – i alle fall hvis de handler rasjonelt.

En omfordelende auksjon løser ikke alle problemer. Den vil operere innenfor en verdensøkonomi hvor noen land er fattige og andre er rike. Det gjør at fattige land blir stilt overfor en mye vanskeligere situasjon enn rike land. De må velge mellom å vaksinere egen befolkning mot pandemiske virus, eller beskytte dem mot malaria og gi dem utdanning. Dette er imidlertid ikke en svakhet i designet på den omfordelende auksjonen, men i verdensøkonomien i seg selv.

Vil Norge gjøre noe med den store urettferdigheten i neste pandemi, bør Utenriksdepartementet ta initiativ til å få på plass en omfordelende auksjon for vaksiner.