333 millioner barn lever i ekstrem fattigdom, og 43 millioner lider av akutt underernæring. De kan ikke vente lenger.
Om 100 dager skal et nytt statsbudsjett vedtas. Før det må politikerne ta grep:
1) Én prosent til bistand bør være et minimum.
Norge bør fortsette å gi minst 1 % av bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand, slik vi har gjort i over førti år. Internasjonal solidaritet er en moralsk forpliktelse og i Norges langsiktige egeninteresse.
2) Bistanden må gå til verdens fattigste.
Stadig mer av norsk bistand går til klimakutt, sikkerhetspolitikk og andre ting enn fattigdomsreduksjon. Denne trenden må stoppes. Bistand bør primært gå til fattigdomsreduksjon og utvikling i de fattigste landene, samt nødhjelp. Resten bør gå til globale utfordringer som rammer de fattigste landene særlig hardt. I 2024 gikk kun 31 % av Norges landspesifiserte bistand til de fattigste landene Dette er historisk lavt. Fattige land har størst behov og rammes hardest når USA og andre kutter i sine bidrag.
3) Ukraina-støtten bør komme i tillegg til bistandsprosenten.
I år brukes 22 % av bistandsbudsjettet på støtte til Ukraina. Mesteparten av dette går til energitiltak samt drifts- og budsjettstøtte. Det skiller seg tydelig fra tradisjonell bistand. Verdens fattigste bør slippe å betale prisen for trygghet i Europa. Norge har tjent rundt 2000 milliarder kroner ekstra på olje og gass under krigen. Vi har råd til å ta regningen selv.
4) Vi bør prioritere det vi vet er effektivt.
Forskning viser at noen bistandsprogrammer er langt mer effektive enn andre. Med en mer kunnskapsbasert politikk kan norsk bistand hjelpe mange flere uten at det koster mer. Det enkle er ofte det beste: Norge bør investere mer i kontantoverføringer og andre sosiale sikkerhetsnett (som universell barnetrygd og skolemat). Dette er kostnadseffektive måter å redusere fattigdom og utjevne forskjeller. Effekten av slike tiltak er godt dokumentert, både i utviklingsland og i vår egen velferdsstat. Fremdeles dør nesten 5 millioner barn under 5 år hvert år. De fleste av disse kunne vært reddet med bedre helsetilbud. Norge bør fortsette sitt historiske lederskap på global helse ved å prioritere effektive helsetiltak og styrking av helsesystemer, i tråd med anbefalingene fra Stoltenberg-utvalget.
Hvorfor haster det?
Det pågår mange akutte kriser hvor mennesker trenger øyeblikkelig humanitær hjelp, som mat, husly og medisiner. Lidelsene i Gaza og Ukraina har med god grunn preget nyhetsbildet de siste årene. Mindre kjent er katastrofen i Sudan, hvor 30 millioner mennesker trenger humanitær hjelp. Halvparten av dem er barn. Menneskene i disse krisene kan ikke vente lenger.
Fattigdom og dårlig helse får mindre oppmerksomhet enn akutte kriser, men rammer enda flere. Det haster også for dem. 800 millioner mennesker i ekstrem fattigdom får ikke dekket sine grunnleggende behov. Det rammer både helse, velferd og utdanning. En fjerdedel av alle barn i verden blir permanent fysisk og kognitivt underutviklet på grunn av manglende ernæring. Det gjør dem sårbare for sykdommer og at de lærer mindre. Det finnes løsninger for disse problemene, de mangler bare finansiering.
For millioner av mennesker er det avgjørende at Norge fortsetter med et høyt nivå av bistand, og at den brukes effektivt. Derfor må vi prioritere mer bistand til verdens fattigste land og til programmer vi vet er effektive. Norge kan og bør lede an.
Norge kan, og Norge bør!
Som et av verdenshistoriens rikeste land og folk, er Norge i en unik posisjon til å gjøre en forskjell. En vanlig norsk husholdning er blant de tre prosent rikeste i verden, og Oljefondet er på nesten 20 000 milliarder kroner. Av disse er rundt 2000 milliarder ekstraordinære inntekter som følge av krigen i Ukraina. Dette gir et ansvar.
Å bidra er også i vår egeninteresse. Fattigdom går hånd i hånd med svake helsesystemer. Å styrke fattige lands muligheter til å behandle og forhindre sykdom, er en effektiv måte å beskytte oss selv fra smittsomme sykdommer og nye pandemier. Mindre konflikt, flyktningstrømmer og økt økonomisk utvikling er også i vår interesse.
Vi vet at bistand virker. Ingen andre deler av det norske statsbudsjettet kan skape like mye velferd per krone som god bistand. En viktig grunn er at penger når lenger i fattige land, hvor kostnadsnivået er lavt og enkle tiltak kan ha stor effekt – som vaksiner eller vitamintilskudd.
Som illustrasjon: Dersom hele den norske bistanden ble gitt som kontantoverføringer til verdens fattigste, kunne vi doblet inntekten til mer enn fem millioner familier– om lag 25 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom.
